Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Genève

Espen Løkeland-Stai

Klassekampen har i forbindelse med Verdens handelsorganisasjon (WTO) sine forhandlinger i Genève denne uka testet kunnskapen om WTO blant et utvalg norske stortingsrepresentanter, de fleste medlemmer av utenrikskomiteen. Resultatet, som ble presentert i avisa lørdag, viser at flere stortingspolitikere som til daglig jobber med utenrikspolitiske spørsmål, rett og slett mangler kunnskap om helt sentrale sider ved forhandlingene. Det er mildt sagt pinlig når sentrale politikere ikke vet hva Gats betyr, men det er strengt tatt ikke overraskende. En lignende test Klassekampen gjennomførte om Gats-avtalen blant sentrale stortingsrepresentanter ved utgangen av 2002, viste at flertallet av dem ikke visste hva Gats-avtalen var og at enda færre hadde grunnleggende kunnskaper om innholdet i den. Dette på tross av at nettopp Gats-avtalen er en av bærebjelkene i WTO. Ikke bare er den manglende kunnskapen om WTO pinlig for stortingspolitikerne, den gjenspeiler også den totale mangelen på demokrati som preger WTO-forhandlingene. Med unntak av landbruksforhandlingene er ikke WTO-forhandlingene en del av den offentlige debatten, dette på tross av at forhandlingene vil legge føringer for hvilken politikk det vil være mulig å føre i medlemslandene. I sentrum for de forhandlingene som nå pågår står handel med tjenester (Gats), landbruk, fisk og industrivarer. På alle disse områdene, med unntak av landbruksforhandlingene, spiller Norge på lag med de mest nyliberale kreftene i WTO. I de pågående Gats-forhandlingene har Norge krevd deregulering av sentrale områder som utdanning, telekommunikasjon og vannforsyning i flere u-land. Den eneste grunnen til at du og jeg vet dette, er at det ble avslørt i en rapport ført i pennen av Helene Bank på oppdrag fra Attac Norge, som ble offentliggjort før jul. Uten offentlig debatt bidrar den norske regjeringen gjennom WTO-forhandlingene til en institusjonalisering av nyliberalismen som er med på å låse land i WTO fast til markedsliberalismen på områder som tidligere har vært under offentlig kontroll. Det er i Genève det skjer denne uka.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Ratzingers sanne lære

Peter M. Johansen

Dominikanermunken Arnfinn Haram mener at min kommentar om pave Benedikt 16.s forserte kanonisering (30. juni), stikk i strid med Vatikanets egne retningslinjer, heller burde vært servert med vignetten «oppkast» eller, aller helst, ikke stått på trykk i det hele tatt. Etter at forbannelsen har lagt seg, kan en spørre hva oppstyret om mitt angivelige antikatolske gørr står om.«Kva skal ein gjere for å svare på ei slik smørje?» spør Haram. Hva med å argumentere, og hva med å lytte til de mange framtredende katolikker som har sitt å si om kardinal Joseph Ratzingers politikk som han nå vil saliggjøre ved å kanonisere pave Johannes Paul 2., i stedet for å avskrive dem – dei såkalla «progressive» katolske instansene, ifølge Haram – som ubetydelige alle som en?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Overtrykk – undertrykk

Per Otnes

Cathrine Holst har i en intervjuserie åpnet debatt om hvorvidt feministisk kjønnsforskning ikke tar vitenskapelige idealer alvorlig nok. En av deltakerne, Fredrik Engelstad sier (Klassekampen 13. juli) «... forskning som tar utgangspunkt i undertrykte gruppers perspektiv ... kan komme i konflikt med sannhetsidealene i vitenskapen».Tre kommentarer: 1. Mer generelt sett er dette en ny liten flik av den gamle og meget omfattende debatten om vitenskapenes «verdifrihet». Dette ble lenge sett som et utvilsomt ideal. Men i positivismekritikkens tid snudde det til en uttrykt tvil om fullkommen «verdifrihet» i det hele tatt var mulig, og om ikke engasjert forskning, stikkord for eksempel «aksjonsforskning», kunne gi minst like sikre og viktige resultater. I senere år virker det som pendelen igjen har svingt tilbake. Jeg mener historieforskerne hele tida har hatt et nøkternt syn her: Verdiengasjert forskning kan nok forvrenge resultater, men det kan også styrke dem, for eksempel ved at en engasjert forsker jobber desto hardere for å foregripe motargumenter fra annerledes engasjerte kolleger. 2. «Undertrykte gruppers perspektiv»: Herbert Marcuse lærte meg i sin tid at Marx ikke så på (lønns-)arbeiderklassen som entydig undertrykt; nærheten til produksjonen gir den innsikter som er makt på lang sikt. Klassen er slik sett – i teorien – også frihetlig og fremskrittsrettet på en helt annen måte enn det «overtrykte» borgerskapet. Det som i sin tid ble kalt «Oslo-skolen i norsk sosiologi» ble ofte karakterisert som «problemorientert empirisme». En slik orientering rettet seg i liten grad mot undertrykte eller fremtidsrettede, og i utstrakt grad mot svake grupper, fanger, psykisk syke, utkantboere, samer og så videre, forsøksvis uten å falle i paternalismens felle. Denne tradisjonen fortjener fortsatt å huskes, bevares og praktiseres, selv om tanken om «svake grupper» nok har endret innhold til en viss grad. Den holdes da også i hevd internasjonalt, vel særlig i forskningsparadigmet til Bourdieu og hans mange etterfølgere.3. Det er kanskje unødvendig å minne om at hvis man først bekymrer seg for å komme i konflikt med sannhetsidealer, så må det være like, om ikke mer risikabelt, og mer vanlig? å ta utgangspunkt i «overtrykte» – eller er det undertrykkende?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn