«Inside Out: A Personal History of Pink Floyd »Nick MasonWeidenfeld & Nicolson 2004Nick Mason er det eneste Pink Floyd-medlemmet som har spilt på alle bandets utgivelser. Den veeeldig engelske batteristen har rolig sittet bak trommene sine og observert interne feider, megalomane egotripper, geniale kreative løsninger og konsertstadioner svære som land. Denne boka er helt uvurdelig for alle floydister og holder også god standard rent litterært. Mason er tørrvittig, underdrivende og belest, og utlegger historien om dette underlige bandet på en personlig (nå ja, vi snakker om «the English way») måte. Boka er som det meste med Pink Floyd-stempel dritlekker og gjør seg svært godt på dannede menneskers kaffebord. Pent.«Pink Floyd at Pompeii»Regi: Adrian MabenUtgitt: 1972 (DVD i 2003)Med: David Gilmour, Roger Waters, Nick Mason, Richard Wright Unge, kåte, eksperimentelle menn med selvtillit inn i himmelen. Det ennå unge Pink Floyds tilskuerløse «konsert» i ruinene i Pompeii rager svært høyt i rockhistorien. Hippie-aktig, psykedelisk og skjeggete, ja vel, men med en energi og oppfinnsomhet som bare unge mennesker med verdensherredømme i blikk og ambisjon kan framvise. Filmen er fragmentarisk og soppete med innskutte filmatiske bisetninger over en lav sko. Her får vi en dæsj Pompeii-historie, ploppende geysirer, syngende hunder ... Pretensiøst? Nei, da! Franske Mabens film har et slags «anti-Woodstock»-preg og klarer å visualisere musikken i Pink Floyds kanskje fineste periode på en mektig måte. «Wish You Were Here»Pink FloydEMI, 1975Den definitive Pink Floyd-plata. Sårt, nakent og kollektivt perfeksjonerer Gilmour, Waters, Mason og Wright det floydske prosjektet, og sanger (for ikke å si komposisjoner) som Shine On You Crazy Diamond og tittelkuttet er gått inn i det kollektive musikalske minnet som forener en hel verden på tvers av alle «grenser». Pink Floyds musikk er kanskje ikke «rock», men heller ikke «prog» – til det er den altfor human. «Wish You Were Here» føles som et mesterverk uansett sjanger, og er lyden av et bandprosjekt så absolutt på høyden. WYWH ble en slags svanesang for kvartetten Pink Floyd – etterpå begynte Roger Waters' solokjør, noe som endte i to av musikkhistoriens svarteste «verk»: «The Wall» (1979) og «The Final Cut» (1983).