De graver høl i lommene. De dekker bunnen i veskene. De flyter over og tyter ut, og den siste jakka har jeg gitt opp, siden lommene var blitt to søppelsjakter som slukte alt jeg la nedi. Jeg snakker om de små metallbitene som styrer alt du skal inn og ut av, alt du eier og må passe på: nøkler. Da jeg var liten var jeg nøkkelbarn. Jeg kom hjem alene etter skolen og låste meg inn med min ene nøkkel, en enkel liten handling som ikke var farlig for noen. Jeg var flink til å passe på nøkkelen, hadde den knytta fast i ei skolisse rundt halsen og kjente meg stolt og ansvarlig. Da eide jeg nesten ingenting, i hvert fall ikke noe jeg trengte nøkler til. Nå eier jeg ting. Viktige ting. Leilighet. Bil. Sykkel. Og det er et helvetes kaos på nøkkelknippet mitt. Jeg har ikke mindre enn 17 smådjevler å passe på. Bare til leiligheten har jeg ni nøkler: en sikkerhetsnøkkel og en vanlig, en til ytterdøra, en til portrommet, en til verandaen og fire til bodene. Videre har jeg to sykkelnøkler, to bilnøkler, nøkkel til kommode, nøkkel til barskap, nøkkel til sikringsskap, nøkkel til et pengeskrin (som er fullt av gamle nøkler jeg ikke lenger aner hva går til). Kan noen tenke seg de utrolige problemene som oppstår hvis jeg mister alt dette? Et skrekkscenario for et moderne menneske. Dager og netter med frustrasjon og timevis med jobbing for å få orden på livet igjen.