Nasjonalmuseets nye basisutstilling plasserer norsk maleri i en fransk kontekst. Selv Munch blir ensidig lest inn i en fransk kunsttradisjon. Nasjonalgalleriets første direktør Jens Thiis benyttet også ethvert påskudd til å se norsk kunst i et fransk perspektiv. Hans hat mot det tyske satt dypt. Thiis' holdning ble retningsgivende for flere generasjoner norske kunsthistorikere. Anne Aaserud skriver i en katalogartikkel for utstillingen «Lofotens malere» på Nordnorsk Kunstmuseum at de tysk-påvirkede malere «ble stemplet som manierte og anti-nasjonale og ble skjøvet langt utover sidelinjen i den norske kunsthistorien». Dette er et tema som har vært lite problematisert i norsk kunsthistorie, selv om den holdningen Jens Thiis representerte rammet nesten en hel generasjon norske kunstnere – særlig de kunstnere som arbeidet og virket i Düsseldorf, Karlsruhe og München. Ikke minst gikk det hardt utover kunstnere som Knud Baade, Adelsteen Normann, Marcus Grønvold, Morten Müller og til dels Amaldus Nielsen, Otto Sinding, Tidemand og Gude. Kunsthistorikerne har også i stor grad sett bort fra den anseeelse og suksess mange av disse malerne oppnådde i de tysk-språklige områder. Få norske kunstnere hadde større suksess i Tyskland og Østerrike enn Johan Nielssen, men denne kunstneren ble sammen med Adelsteen Normann skrevet helt ut av kunsthistorien. Hvordan kunne det skje? Nielssen bodde i Tyskland i 25 år. Han studerte ved Düsseldorf-akademiet, flyttet deretter til Karlsruhe hvor han ble Gudes elev og i 1872 slo han seg ned i München. Han var den første i sin generasjon som reiste til Lofoten, ti år før Otto Sinding kom dit. Samtidig skildret han Sørlandets bløte landskap, men også det travle og barske livet i uthavnene. Han malte fra Ny-Hellesund 15 år før Amaldus Nielsen. Johan Nielssens Lofoten- og sørlandske landskaper var en ny motivkrets for publikummet i Wien, München, Dresden, Hannover og Karlsruhe, og han ble innkjøpt av flere av datidens store kunstsamlere og kunstforeninger i Europa. Nielssen var sentral i etableringen av en norsk identitet i landskapsmaleriet. Men Johan Nielssen sto på feil side i den norske idékamp. Da han flyttet hjem i 1885, kom de unge realister hjem fra Paris. De var av den oppfatning at det som kom fra Tyskland ikke var «norsk». Norges første kunsthistorie-professor Lorentz Dietrichson arbeidet i 1890 på en norsk kunsthistorie som først ble publisert i 1991. Han skriver: «Tildels har nu vel den Bitterhed, hvormed Striden mellem de to Leire føres, sin Grund i, at det under vore trange Forhold saa ofte bliver en Strid om Brødet, men paa den anden Side staar det som et bestemt og højst nedslaaende Factum, at hele den ene, store Side af vor Kunst, den, der ikke gaar i franske spor – thi tilsidst er Striden egentlig en Strid mellem tydsk og fransk Paavirkning i Kunsten – nu holder sig næsten systematisk borte fra de aarlige Udstillinger, (...), med et Ord hele den ene Side af vor Kunst er urepresentert.» Av naturalistene var det bare Frederik Collett som våget å innrømme at «I believe that the 'french' in Christiania were rather fanatic and too hard in their jugdement of others». I et senere brev til Nielssen skriver han at «her er et Sandt Raseri mot all 'Tydsk'». Dagbladet – godt støttet av Fridtjof Nansen og Ernst Sars – nørte iherdig opp under Jens Thiis' kamp mot den tyske påvirkning. Det å ta innover seg de tyske idealer ble sett på som et landssvik. En effekt av dette var at Adelsteen Normann først ble innkjøpt av Nasjonalgalleriet i 1995. I 1952 kjøpte Nasjonalgalleriet sitt første oljemaleri av Johan Nielssen. De tyskinspirerte tapte kampen om posisjonene. Gude skriver til Johan Nielssen i 1902: «[Jeg] havde ellers store Skrupler inden jeg bestemte mig til at udstille dem [malerier], thi jeg visste jo godt nok hvilket andet Syn de moderne har, og det er jo rimeligt nok at de vil ro 'Bouten alleine'.» Museer, kunsthistorikere og kunstnere holdt i flere generasjoner tradisjonen fra Jens Thiis i hevd. Men nå har Nasjonalmuseet gått enda lenger i anti-tysk holdning. Norsk malerkunsts far J.C. Dahl er blitt skjøvet til side. Han bodde størstedelen av sitt liv i Dresden. På Alte Nationalgalerie i Berlin er Dahls bilder katalogisert under «Meisterwerke». Og i Danmark, hvor han regnes blant de danske Gullalder-malere, kan man på Statens Museum for Kunst se et meget representativt utvalg av hans verk. På Nasjonalgalleriets nye basisutstilling er 95 prosent av hans bilder hengt i magasinet, en skjebne også Düsseldorf- og Karlsruhe-malernes bilder er blitt til del. Den nye basisutstillingen er igjen et bevisst forsøk på å manipulere kunsthistorien. Man underslår at det var Adelsteen Normanns initativ å la Munch stille ut i Berlin, og her fikk Munch sitt gjennombrudd. Det var tysk kunst Munch først og fremst kom til å påvirke. På Nasjonalgalleriet har man i dag hengt Munch sammen med fransk kunst. Det vitner om en total mangel på å se kunsthistoriske sammenhenger. I Nasjonalgalleriet henger i dag 40 franske bilder utstilt som forbilder for den «norske kunsten» og kun tre tyske. Hvor franske var disse kunstnerne egentlig; Erik Werenskiold, Frederik Collett, Eilif Peterssen, Harriet Backer, Kitty Kielland? De var alle utdannet i Tyskland. Allikevel tør Erik Werenskiold skrive i 1888: «Det er et brudd som er gaat for sig, et voldsomt brudd med den bestaaende skole ['den tyske romantikk'] med hvem den nye kunst ikke er i slegt.» Jeg tør påstå at det nordiske stemningsmaleriet som bl.a. Eilif Peterssen og Kitty Kielland introduserte i norsk kunst, egentlig sett er en tysk romantisk idé. Et eksempel er Kiellands stemningsmaleri «Sommernatt» som fremstiller den lange norske sommernatten. Kielland vektlegger stemningen. Den mørke koloritten og den romantiske fremstilling av ro har et tydelig slektskap med den tyske kunstneren Hans Thomas' «Abendstimmung and der Nied». Thomas og Kielland hadde vært i Karlsruhe samtidig. Werenskiolds utsagn fra 1888 bør derfor helst leses som en politisk uttalelse.