Den systematiske forskjellsbehandlingen mellom kjønnene er fremdeles et presserende problem i dagens samfunn. Jeg beklager at det kan synes som jeg ble feilaktig referert om dette i Klassekampen 14. juli. Selvfølgelig mener jeg ikke at Norge har avskaffet all kvinneundertrykking. Å plassere kjønnslikestillingskampen der den hører hjemme, innenfor kampen for menneskerettighetene, svekker derimot på ingen måte kjønnslikestillingskampen. Tvert imot. Menneskerettighetene representerer et verktøy for virkelig å kunne legge juridisk styrke og retorisk makt bak de rettmessige kravene om kjønnslikestilling. Det er når forskjellige menneskers grunnleggende rettigheter defineres som særrettigheter og ikke som menneskerettigheter, at rettighetene står svakere. Dette ble for eksempel medvirkende til at FNs Kvinnekonvensjon og Rasekonvensjon dessverre ikke ble inkorporert i den norske menneskerettsloven som har forrang foran alle andre lover. Amanuensis Janneke van der Ros ved Høgskolen i Lillehammer peker tilbake på 1970-tallet da sammenligningen av forskjellige diskriminerte grupper ble brukt til å argumentere for status quo. Men en slik sammenligning kan også brukes for å få frem de beste og mest effektive og rettferdige løsningene for alle som diskrimineres. Vi har et likestillingsombud. Flott. La dette arbeide for alle former for likestilling. Vi har to diskrimineringslover. Strålende. Lag tilsvarende lover slik at alle som diskrimineres har beskyttelse, uansett status. Vi har lover mot hatkriminalitet. Bra. Gjør dem om slik at de dekker alle typer hatkriminalitet.