Yngve Henriksen«Malerier og Tegninger»Tromsø Kunstforening, til 21. august. Yngve Henriksen (40) arbeider i et formspråk som ikke deles av mange andre kunstnere i hans generasjon. Bildene er ekspressive og abstrakte, og inneholder verken historier eller gjenkjennbare figurer i tradisjonell forstand. Ei heller nevneverdig konseptuelle innslag. Legger man godviljen til kan man imidlertid forstå de abstrakte flatene som en type landskap, hvor fjell, sjø og hus dukker opp. Da Yngve Henriksen både bor og er født og oppvokst i Svolvær i Lofoten, har han blitt forstått som en hjemstavnsmaler. Hjemstavnsmaleri er et begrep fra kunsthistorien, som betegner den malervirksomhet hvor en kunstner gjennomgående skildrer det stedstypiske fra sitt hjemsted og oppvekstmiljø. Nicolai Astrup, og hans Jølster-malerier, er kanskje det beste eksempelet på hjemstavnsmaleri vi har i norsk kunsthistorie. Yngve Henriksen maler tykt. Dette gir bildene hans et røft og rustikt preg. At Henriksen faktisk er utdannet tekstilkunstner, og ikke maler, er et moment som kan være interessant i denne sammenheng. Enkelte steder kan det også se ut som om han har limt tekstiler på maleriene, for deretter å overmale disse. I sum gjør dette at bildene hans får et stofflig preg. Mer enn en illudering av rom innover i bildet, framstår malerienes bestanddeler som noe som kan tas og føles på. Her står Henriksen i god modernistisk tradisjon. Ved siden av å være en populær kunstner, er Henriksen også en produktiv kunstner. I sommerens utstilling i Tromsø Kunstforening stiller han ut ikke mindre enn 102 bilder. 30 av disse er riktignok kulltegninger. Hva gjelder de omkring 70 malerier, er variasjonen og mangfoldet her relativt begrenset. Snarere kan man snakke om en påtagelig repetisjon av format, farger, komposisjon, teknikk og kanskje også stemning? I boka «Yngve Henriksen», som gies ut i forbindelse med utstillingen, framholder kunsthistoriker og tidligere intendant i Tromsø kunstforening, Jarle Strømodden, at denne repetisjonen, mot forventning, ikke gjør bildene kjedelige, men tvert i mot «får oss til å oppdage eller rettere; gjenoppdage». Strømoddens poeng har en interessant rot, men dessverre tror jeg at denne gjenoppdagelsen ikke kommer skikkelig i sving i bildene Henriksen stiller ut denne sommeren. I hvert fall ikke for mitt vedkommende. Det kan virke som om det har gått noe inflasjon i Henriksens uttrykk. At veggene i galleriet for anledningen er malt i forskjellige farger rokker ikke ved den saken. Samtidig er det vanskelig ikke å innrømme Henriksen en viss nerve i sitt kunstnerskap. I min oppfatning kommer denne imidlertid klarest til uttrykk i de omkring tretti kulltegningene som også stilles ut. Her aktiviserer Henriksen rommet i bildene på flere ulike måter, og det dramatiske og narrative register synes også å være større. Det er i det hele tatt mer kontraster og mer mangfold. Slik var det også i Frans Widebergs siste utstilling på Kunstnerforbundet i Oslo. Mens maleriseksjonen utelukkende inneholdt forutsigbarheter, bød siderommet med akvareller på variasjon og overraskelser. Popularitet og høye salgstall kan kanskje skyldes at det blir slik.