En uke etter at terrorkrigen drepte over femti uskyldige sivile i London, viste millioner av mennesker verden over sin respekt for de døde gjennom to-minutters stillhet. Kollektive uttrykk for sorg over liv som har gått tapt er kanskje en fattig trøst, men likefullt en symboltung og betydningsfull handling. Men verdens stillhet støyer når den ikke lenger er rene uttrykk for sorg, medfølelse og minne over de døde. Ifølge det britiske nyhetsbyrået Reuters ledet London an i «the tributes» og i Italia brøt man inn i TV-sendingene for å «honour the London dead». I The Washington Post falt stillheten over England «to Honor Bomb Victims» og i Dagbladet het det at «passasjerer var oppfordret til å hedre ofrene med stillhet». I en melding fra NTB stod det at finansmarkedet tok pause for «å hedre de drepte» i tillegg til flere tusen andre mennesker som «hedret ofrene for terrorangrepet». I Gøteborgs-Posten var det et helt Europa som «hedrade terrorns offer». Det samme kunne Dagens Nyheter melde. Å hedre noens minne er uttrykk for respekt og medfølelse, men innenfor krigsretorikken er «heder» noe som tilfaller militære som gjennom handlinger basert på aktive valg har gjort et offer. Vi hedrer de falne soldatene. Vi hedrer krigshelter som ofret sine liv i kamp. Men kan vi «hedre» uskyldige, sivile ofre? Riktignok er terrorens mål nettopp de sivile, men gjennom bruken av krigsretorikken tillegges ofrene roller som krigshelter. Dette er roller de aldri har bedt om. Eller trekker vi alle i uniform i terrorkrigen? Beskjeden som vaiet på banneret på Trafalgar Square i London forrige torsdag kan tyde på det. Slagordet manet til politisk samhold og felles front mot terrorens ondskap med ordene «One City. One World». Budskapet ble understreket i britiske aviser, hvor det blant annet het i The Sun at «In every corner of Britain, every corner of Europe and America and Africa too, millions of us stood united and defiant». Det er et tveegget budskap å ta innover seg i den øredøvende stillheten. Døden blir ikke mindre meningsløs av medaljer, snarere tvert imot. Ragnhild Fjellro er forskningsredaktør i Fett