«Skammer du deg ikke!» lød det til stadighet i vår barndom – rent retorisk – for selvsagt skammet vi oss. Over alt det gale vi gjorde mer eller mindre intetanende, uforvarende eller når fristelsen ble for stor. Det var mye som var galt, aller verst å være ulydig mot våre snille foreldre som visste alt best. Når man 'opponerte' ved middagsbordet eller ikke kunne la være å 'ri på stolen', ble man sendt i skammekroken. Der sto man med nesen mot veggen inntil man var rede til å be om forlatelse. Ikke falt det oss inn å trasse, slik som vår yngre engelske fetter. Han ropte «More (s)pank! More (s)pank!» inntil 'nanny' gikk lei og slapp ham ut av kottet der han var blitt plassert etter omgangen med ris. Vi grøsset skinnhellig over slik forvorpenhet.