At debatten om feministisk vitenskapsteori skulle være «gjennomdiskutert» i betydningen avsluttet, må stå for Klassekampens regning (Klassekampen 7. juli). Noe slikt har jeg selvsagt aldri hevdet. Debatten om det normative grunnlag for forskning (herunder kjønnsforskningen) er viktig og må føres kontinuerlig. Jeg synes også det er bra at nye generasjoner av forskere kaster seg inn i denne debatten med friske krefter og egne synspunkter. I den forstand hilser jeg Cathrine Holst innlegg (Klassekampen 25. juni) hjertelig velkommen. Det jeg reagerte på var tre konkrete ting: For det første synes jeg hun var upresis i sin kritikk. Det finnes mange vitenskapsteoretiske posisjoner innen kjønnsforskningen, og generaliseringer om hva «feministiske forskere» i all allminnelighet mener og gjør synes jeg Cathrine Holst – som jo gjør seg selv til saklighetens og fornuftens representant – skulle holde seg for god til. Den type kollektiv stigmatisering har alltid vært brukt mot feminister uten smålige hensyn til sannhetsbegreper. For det andre mener jeg at også unge forskere kan koste på seg å anerkjenne at temaer har vært debattert før de selv kom til. Holsts poeng om at hvis vitenskap reduseres til ren maktkamp, så undergraver den sitt eget rasjonale har jeg selv og andre fremsatt for mer enn 20 år siden (og andre igjen før oss). Debatten er ikke avsluttet og bør bestemt videreføres, men den er altså ikke ny. For det tredje synes jeg Holst sammenblander en kritisk diskusjon av normer om sannhet, objektivitet og fornuft med en avvisning av dem. Også slike normer og begreper bør saumfares for ideologisk innhold og funksjon, men det er ikke det samme som å avvise dem. Eksempler på dette kan være Seyla Benhabibs og Nancy Frasers kritiske diskusjon av Habermas' diskursetikk. Hvis Cathrine Holst mener at enhver som utsetter etablerte vestlige vitenskapsidealer for en kritisk refleksjon per definisjon har forlatt fornuftens og vitenskapens grunn, er det faktisk hun selv som lukker for en viktig debatt.