Når norske myndigheter snakker om Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF), ser vi en sterk tendens til å behandle strukturtilpasningsprogrammer som et fenomen som tilhører fortiden. Hadde det enda vært så vel. Strukturtilpasningsprogrammene hadde i teorien det aktverdige formålet å stabilisere skakkjørte økonomier og bidra til økonomisk vekst. Landene ble derfor påtvunget en hestekur av nyliberale økonomiske reformer, der makroøkonomisk stabilitet über alles ble sett på som vidundermedisinen som skulle føre til økonomisk vekst og dermed utvikling. Offentlige utgifter ble kuttet, handelsregler og finansmarkeder ble ensidig liberalisert, brukerbetaling ble innført i helse- og utdanningssektorene, jordbruk og næringsliv ble eksportrettet, statseide bedrifter ble privatisert og arbeidsmarkedet ble gjort mer «fleksibelt».Problemet var bare at oppskriften ikke virket. Og ikke bare det, folk protesterte, til tider høylytt, mot kutt i skole- og helsetilbud. Mennesker i utviklingslandene var generelt ganske misfornøyd med å bli pådyttet tvilsomme økonomiske teorier fra Washington.