Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Rønsen på jordet

«Åslaug Hagas alenegang til WTO-forhandlingene,» skriver Arild Rønsen (AR) i Klassekampen den 8. juli. Han er på jordet! Har ikke AR fått med seg at organisasjoner som representerer millioner fattigbønder i utviklingsland står for de samme prinsippene som Haga forfekter? Retten til å produsere mat til egen befolkning er en hovedsak for en brei progressiv bevegelse med den globale bondebevegelsen Via Campesina som en av de viktige organisasjonene. Rett til å sette i gang de beskyttelses- og støttetiltak en finner nødvendig, er uløselig knyttet til mulighetene for å produsere mat til egen befolkning. Det er også et sentralt punkt i prinsippet om matsuverenitet som Via Campesina har gått i spissen for, og som blant annet Utviklingsfondet som jeg arbeider for, har sluttet seg til. Om det bare var AR som var på jordet, hadde det ikke vært bryet vært å skrive denne kronikken, men han uttrykker det ganske mange andre tenker og skriver. Det er blanding av mangel på kunnskap og en nyliberalistisk offensiv som preger debattene om landbruk og internasjonal handel. AR skriver at nei til tolltak kommer i sterk kontrast til prinsippet om å gå i mot alle former for eksportsubsidier på produkter som går til utviklingsland. Slik er det ikke. Subsidier på eksport av landbruksvarer til utviklingsland, (noe Norge ikke har), ødelegger lokale markeder i utviklingslandene. Fattigbønder klarer ikke konkurrere med varer fra rike land som selges til langt under produksjonskostnadene. Tolltak er en beskyttelse mot import. Det er viktig for utviklingsland å kunne opprettholde tolltak, og det er viktig for Norge. Utviklingsfondet og de norske bondeorganisasjonene står sammen med utviklings- og bondeorganisasjoner i Sør om at det må innføres et prinsipielt skille mellom produksjon for nasjonalt forbruk og produksjon for eksport. Det er i dag ingen toll på import av varer til Norge fra de 49 fattigste landene i verden. Om Norge senker tollbeskyttelsen vil det ikke bare svekke norske bønder, men også mulighetene for de fattigste landene til å eksportere til Norge. Det er storeksportører som EU, USA og Brasil som vil tjene på senking av norske tollsatser. Og det er ikke fattigbøndene i Brasil som vil tjene på økt eksport. Den økte frihandelen med mat tjener først og fremst de multinasjonale selskapene og de aller rikeste storbøndene. Norge importerer halvparten av maten vi spiser. Omtrent 70 prosent av importen kommer fra EU, mindre enn en prosent fra de fattigste utviklingslandene. En viktig grunn til det, er subsidiene på eksport fra EU. Dansk sukker selges til under en tredjedel av produksjonskostnadene. Ikke rart at det er vanskelig for bønder i Malawi og Mosambik å konkurrere på slike betingelser. Å få slutt på alle direkte og indirekte subsidier på produksjon for eksport, vil både støtte bønder i utviklingsland på sine hjemmemarkeder, og gi muligheter for dem til økt eksport. Norge bør vri importen av landbruksvarer fra de rike landene til import fra de fattigste utviklingslandene der de har varer å eksportere. Det er et krav bonde- og solidaritetsbevegelsen står sammen om. Vi har blant annet krevd straffetoll på import fra rike land tilsvarende de direkte og indirekte subsidiene. Selv om det i all hovedsak ikke er noen motsetning mellom det å støtte fattige bønder i Sør og ønsket om å opprettholde norsk landbruk, så er det mulig å finne det om en vurderer på kort sikt. Norge kunne for eksempel legge ned all korn- og kjøttproduksjon og importere fra Namibia, Botswana og Kenya. Under forutsetning av en sterk styring av en slik handel ut i fra politiske målsettinger, vil det også sannsynligvis være mulig at den kan komme fattigbønder, og ikke storselskapene til gode. Hvorfor da ikke gå inn for det?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen