Jeg husker en varm sommerdag i 2002. Jeg var på besøk hos en kompis i Sandefjord og vi snakket litt løst og fast om den politiske ståa i verden, slik som kompiser gjerne gjør. Dette var like etter at Bush-administrasjonens tanke om en eventuell «aksjon» mot Saddam Hussein og Irak for alvor var begynt å sive ut, og vi smilte verdensvant: «Dette kommer de aldri til å våge!» Det opplagte resonnementet var: En krig mot Irak vil føre til mer hat mot Vesten og dermed skape grobunn for mer terrorisme. Og selv George W. Bush var ikke så dum at han ville sette verdensfreden i fare for å gjenopprette familien Bush' ære gjennom å knerte pappas erkenemesis i Bagdad. Well, he was. Sammen med han jeg en gang trodde på, en viss Anthony Blair, gikk George til det drastiske skritt å invadere Irak. Siden har verden blitt et mer utrygt sted, ikke bare på grunn av ekstreme gruppers bruk av blind terror, men også fordi kløften mellom «oss» og «dem» dessverre er djupere enn på lenge. I flere vestlige land er muslimhets et økende fenomen, også i Norge. Det summer der ute i «folket», noe demagoger av ulike avskygninger bruker til sin fordel. Vi i Klassekampen er også «besmittet». Oppslagene med tallmagiker Anfindsen har skapt berettiget debatt, men forhåpentligvis har trollet og sola-taktikken fungert: Det meste av den ytterpunkts-argumentasjonen er uberettiget, ja, bent fram basert på gale premisser. I går kom tallene. Ifølge Instituttet for internasjonale studier i Geneve har bortimot 40.000 sivile irakere blitt drept direkte på grunn av krigs- og voldshandlinger under og etter «den villige koalisjonens» invasjon og senere okkupasjon av Irak. Ufattelige tall, som viser at operasjonen har vært både en fiasko og en skandale fra dag én. Bush og Blairs krig har skapt hat og raseri og det vil ta lang, lang tid å gjenopprette tilliten og respekten, også i de flerkulturelle samfunnene i vest. 11. september var en katastrofe for drømmen om det dynamiske, respektfulle, tolerante og mulitkulturelle postnasjonale samfunnet, og de påfølgende krigene i Afghanistan og Irak har ødelagt mye av det man oppnådde gjennom det postkaldkrigs-liberale 90-tallet. Vi får bare gjøre vårt til å gjøre det beste ut av den spente situasjonen. Frykten for terror er svært forståelig, men den må ikke gjøres til en allmenn frykt for «de andre». Norge er ugjenkallelig blitt et multinasjonalt land, noe som selvsagt ikke betyr at vi ikke lenger kan snakke om et norsk samfunn. Europeiske storbyer, langt mer sammensatte og komplekse enn det lille og tross alt svært homogene Norge, klarer å skape en dynamikk ut av det nasjonale konglomeratet, og slik skape en reell multikultur – en salad bowl – med distinkte, kulturelle trekk som skaper et nytt type samfunn, en ny type enhet. London, som tragisk nok ble rammet av et stupid og fullstendig uakseptabelt terroranslag, er i dag selve rollemodellen for det postnasjonale samfunnet – innenfor rammene av en «nasjonalstat». Vi lever i en ettertid. Det gir ingen mening å snakke om «den norske stammen» i dag – en enhetlig «stamme» som enkelte teoretiske skrømt hevder har jobbet fram noe kulturelt unikt gjennom tusen lange, strabasiøse år. Dagens Norge er, som de aller fleste statene i verden, en flernasjonal stat der jobben blir å finne fram til «en tredje vei [som] må for det første bety at alle aksepterer noen felles synspunkter, som at minoriteter har krav på beskyttelse, og at individer har krav på beskyttelse overfor overgrep både fra samfunnet, og fra gruppa de måtte tilhøre», som den kloke historiker Knut Kjeldstadli sier. There is a society: Et diversivt, sprudlende, komisk, pulserende, uoversiktlig og framfor alt spennende samfunn. Her bør fokuset ligge. Kall det gjerne naivt, postmoderne, elitistisk eller «idiot-venstre», som en gammel raddis her på huset sier, men det får så være. Heller naiv enn «realistisk» hvis det sistnevnte medfører at den latente og «folkelige» rasismen får stadig friskere vind i seilene.