Skole-Norge står overfor en svært kaotisk situasjon. Ingen vet hvor mange friskoler som åpner til høsten. Og hva konsekvensene av dette blir for den offentlige skolen, aner vi bare. Den offentlige skolen har i hele etterkrigstiden vært en garanti for at alle, uansett bakgrunn, skal ha de samme mulighetene til utdanning. Etter at den gamle privatskoleloven ble endret i fjor, er friskolenes rettigheter styrket, og vi står ovenfor en flom av søknader og nyetableringer. Dette har tydeliggjort reelle dilemmaer. Friskolene har fått meget gode kort på hånden så lenge de tilfredsstiller kvalitetskravene. Dette truer ressurssituasjonen i den offentlige skolen, det truer distriktsskolene og det truer likhetstankegangen som har gjennomsyret det norske samfunnet. Men ikke minst stilles vi ovenfor det dilemma at skolens rolle handler om mer enn å produsere lærdom. Og alle med et minimum av erfaring med virkeligheten vet at slike kostnader ikke lar seg dele opp i fine, rettferdige regnestykker, der en elev koster det samme, uavhengig av skolens tilbud og beliggenhet, og elevens egne forutsetninger. Fra friskolehold rosemales tilstanden i friskolene. «Velg nytt. Velg spennende. Velg Sikkert.» Slik lyder Bauer-gymnasets salgsplakater. Stipend på 5000 kroner til de 100 første søkerne, alle får gratis PC og skolebøker. Og som om ikke det er nok: Skolen sender alle elever på sydentur. Tilbud noen og enhver kan la seg friste av. Det som reklamen sier mindre om, og som er erfaringa fra Bauer-kjedens 27 videregående skoler i Sverige, er at skolene har få lærere, mye undervisning er ikke ledet av læreren, det er lagt opp til mye selvstudium og mye av elevarbeidet må gjøres på den mye omtalte gratis PCen. Ledelsen sier arbeidsmetodene er annerledes enn den en finner på den offentlige skolen. De fører ikke tradisjonell klasseundervisning, men arbeider i prosjekt, grupper og enkeltvis. Billig, men like bra? Eksplosjonen i friskolesøknader er intet mindre enn en skolerevolusjon her til lands. I et fylke som Rogaland er andelen friskoler oppe i 25 prosent, og blir alle søknader godkjent, kommer andelen opp mot 50 prosent fra høsten av. Dette har samfunnsmessige konsekvenser vi ikke aner omfanget av. Ikke rart også Clemet klør seg i hodet i departementet, og ikke helt vet hvordan situasjonen skal håndteres. Ettersom dette er en ny situasjon her, er det lett å sammenligne med erfaringene fra Sverige. Friskoleslippet ble nylig slaktet i en rapport fra universitetet i Uppsala, og mange politikere omtaler utviklinga som et stort feiltrinn. De som drar fordeler av et system med økt valgfrihet, er de elevene som har klare karrierestrategier og som bor på steder der valgfriheten er reell, heter det i rapporten. Det advares mot at valgfrihet på sikt kan føre til mindre samhold og større motsetninger. Økte sosiale forskjeller framstår som den klare konsekvensen. Hvis de lokale folkevalgte fikk bestemme, ville Oslo bli det eneste av landets fylker som fikk nye videregående privatskoler fra høsten. Alle andre steder har fylkeskommunene avgitt negativ høringsuttalelse. Dette er heller ikke uten grunn. Det er nesten blitt en floskel at de private får skumme fløten, men det er uheldigvis mye realisme i disse ordene. Dagens finansieringssystem gir friskolene en økonomisk fordel. Siden de aller fleste friskoleplassene er billige, allmennfaglige studieretninger, blir fylkene trukket langt mer enn deres potensielle besparelse ved redusert elevtall. Samtidig er det offentlige ansvarlige for det samlede opplæringstilbudet. Like fort som friskolene dukker opp, kan de forsvinne. Derfor må det offentlige være i stand til å ta imot elever som senere måtte ønske å gå tilbake til offentlige skoler, de må ivareta kravene til spesialundervisning, og de må sikre et forsvarlig skoletilbud geografisk, ved en desentralisert skolestruktur eller ved å dekke skysskostnader. Når friskolene i stor grad dekker de enklere segmenter (les: ressurssterke elever i sentrale strøk), vil det offentlige stå igjen med de kostnadskrevende delene. Samtidig må det offentlige ivareta planleggingsfunksjonene for det samlede skoletilbud. Regjeringa begynner å innse dette, og iler til med tiltak for å lindre de mest urettferdige utslagene. Det endrer likevel ikke det faktum at en storstilt etablering av friskoler svekker den offentlige skolen, og slipper til skolekjeder med kommersielle interesser. Et betydelig innslag private skoler vil splitte ressursene og svekke tilbudet, noe som vil føre til flere skoler i større byer og tettsteder, og et dårligere og mer begrenset fagtilbud for elevene. Dette truer spesielt de videregående skolene i distriktet, som fra før har problemer nok med å få det til å gå rundt. Økt valgfrihet for noen har dessverre en tendens til å bety mindre valgfrihet for andre. Selv om det nåværende norske lovverket forbyr direkte profitt på skoledrift, er det neppe et utslag av solidaritet i forbindelse med hundreårsmarkeringa av unionsoppløsninga at aksjeselskap som John Bauer vil hjelpe oss med skoledrift. For det skal ikke særlig mye fantasi til for å omgå dette lovverket. Ved å fakturere internt er det uproblematisk å flytte fortjenesten til de deler av konsernet som ikke driver direkte med undervisning i Norge. Og en endring i lovverket er heller ikke usannsynlig å vente seg. Eierne av Bauer-kjeden er åpne om at de ønsker at norske politikere skal gjøre som de svenske: Åpne opp for utbytte fra private utdanningsselskap som driver videregående skoler. Og skal krefter i Høyre få det som de ønsker, trenger de ikke vente lenge. For å sitere leder i Unge Høyre, Torbjørn Røe Isaksen i Aftenposten 27. april 2005: «Det må være lov til å tjene penger på å drive privatskoler, på samme måte som det er greit å tjene penger på å pleie eldre mennesker.»Situasjonen i dag er svært vanskelig, både for det offentlige, men også for friskolene selv. Noe av det første et etterlengtet nytt flertall vil gjøre etter valget, er å foreta reale innstramninger i friskoleloven. Skolen er en alt for viktig institusjon til å utsettes for slike eksperimenter som dagens friskolelov innebærer. Skolen trenger forutsigbarhet og tilstrekkelige ressurser for å bli en god og inkluderende kunnskapsskole for framtida. Dette oppnår vi ikke med å gjøre skolen til en markedsarena. Tone Sofie Aglen er fylkestingsrepresentant og nestleder i Nord-Trøndelag SV