Et svart lerret. Noen hvite bokstaver: «Da lot Herren svovel og ild regne over Sodoma og Gomorrah – ned fra Herren, fra himmelen. Han ødela disse byene og hele sletten, alle som bodde i byene, og alt som grodde på marken.» 1. Mosebok 19.24. Så bildet av en leiegård mot en tom gate. Fasaden er fortsatt intakt, men vinduene knust. Kameraet beveger seg sakte mot en åpning der det en gang må ha stått en dør. Navnene på skuespillerne dukker opp på lerretet og forsvinner igjen. Fra døråpningen strømmer det et merkelig lys, og idet kameraet beveger seg gjennom den, forstår man hvorfor. Det er ingen leiligheter i denne gården. Taket er borte, og lyset fra solen faller uhindret nedover fra en blå himmel. Man kan se rester av gulv som stikker ut av veggene og truer med å falle ned. Kameraet fortsetter den samme rolige bevegelsen oppover, og tar inn den fullstendige ødeleggelsen, mens navnene til fotograf, produsent og assisterende regissør langsomt glir forbi. Det er ingenting igjen, annet enn disse veggene. Her og der rester fra en tapet, en krok som stikker ut, et speil som henger igjen alene mot himmelen. Så stopper kameraet opp og dveler ved et tynt kratt som vokser nedover fra et av vinduene i det som en gang må ha vært andre etasje. Det følger planten nedover igjen og den lille veksten vokser inn blant restene av murstein som ligger på bakken. Der ender kameraet opp i et par slitte sko foran en utbrent ovn den grå planten sakte har begynt å vokse seg inn i. Kameraet beveger seg ut, og ryggen til en mann i uniform kommer til syne. «Hamburg, 20. juli 1943,» står det i hvite bokstaver over lerretet. Mannen snur seg. Det er Klaus Maria von Brandauer. Og idet han begynner å gå mot åpningen, haltende, på samme sted der kameraet har kommet inn, kan man høre Max von Sydows stemme over lydanlegget på engelsk: «Dette er Jakob Henke. Om en uke er han død.» Så: GOMORRAH. EN FILM AV JOSEF BERG.Handlingen er enkel nok. Klaus Maria von Brandauer spiller infanterisoldaten Jakob Henke som under angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941 ble skadet under slaget om Brest-Litovsk. Idet filmen begynner arbeider han som brannmann i Hamburg. Den utbombede leiegården han befinner seg i er barndomshjemmet hans, der moren og faren døde i et bombeangrep i januar. Men etter lang tid har lykken endelig snudd for Jakob Henke, for han har truffet en jente og han skal gifte seg. Ingrid er 22 år gammel (spilt av Nastassja Kinski), og de har kjent hverandre i hele fire måneder, helt siden dagen da den tre tonn tunge britiske bomben raste gjennom taket på bakeriet Ingrid arbeidet ved, uten å detonere. Jakob hadde vært på vakt, og han hadde hjulpet henne og flere av hennes kolleger ut av bygningen. Til takk hadde hun gitt ham et stykke kake. Flyalarmen gikk på ny, og i kaoset som oppsto, kysset han henne. Hun besvarte det, og mens menneskene rundt løp til tilfluktsrommet, sto Ingrid og Jakob tilbake og kysset hverandre uten skam. Hun var det vakreste han noensinne hadde sett. Siden den gangen hadde det vært dem. Fire måneder er lang tid for et nyforelsket par i Tyskland i 1943.Første del av filmen kretser rundt forberedelsene til bryllupet som skal stå lørdag 24. juli. Den tar del i anskaffelser av matvarer, sying av kjole og dress, blomster. De håper alle at de kan ha feiringen ute i hagen, i huset til Ingrids mor og far i bydelen Hammerbrook, og filmen viser hvordan Ingrids to yngre søstere hver dag samler seg foran radioen for å lytte etter værmeldingen. Den lover lettskyet pent vær. Varmt og tørt, slik det har vært hele denne sommeren i Nordvest-Tyskland. Værmeldingene danner et viktig bindeledd i filmen. Noen hundre kilometer unna, over Nordsjøen, i England, finnes det også noen som lurer på hvordan været skal bli. For samtidig som filmen følger bryllupsforberedelsene til Jakob og Ingrid, viser den også planleggingen av Operasjon Gomorrah, den største bombeaksjonen til nå i de alliertes krigføring, som til sammen gjorde bruk av over 3000 fly.