Øverst i Oslos eldste skyskraper, Folketeaterbygningen, tronte avholdskafeen Stratos, der to unge uerfarne forfattere i 1966 var i møte med AUF-formannen Ola Teigen. Hva Teigen ville snakke med oss om, har jeg glemt, men det må ha hatt noe med Profil å gjøre, og jeg husker spesielt den flotte utsikten. Utpå høsten ble Paal-Helge Haugen, Tor Obrestad, Dag Solstad, Jan Erik Vold, Einar Økland, og jeg hver første tirsdag i måneden bedt til gratis middag av redaktør Jon Sannes i Samtiden, på spisestedet Larsen ved Majorstuhuset. Begge deler kan ha dreid seg om noen slags mislykte vervingsforsøk, har vi siden kommet til å spøke med, oss i mellom. Teigen var ung stjerne i DNA – hans tragiske skjebne ble siden utgangspunkt for Pål Bang Hansens film Kronprinsen – og Sannes regjeringsutnevnt professor og kommentator i Arbeiderbladet. Vi ungdommene fra Profil-gjengen var uavhengige sosialister da, slik vi på ny er blitt det, etter splittelsen på 1970-tallet. Nå er ikke Stratos avholdssted lenger, men utsikten over byen og fjorden er like flott. På Samtidens sommerfest i juni i år, sto verten Knut Olav Åmås og pratet med Jens Stoltenberg – som sent på kveld dukket opp blant alle de rødvinspåvirkede skribentene. I et innfall knyttet til minnet om mitt forrige besøk på Stratos for 40 år siden, fikk jeg det for meg at det var mulig for enhver å snakke med en statsministerkandidat, i vårt grå, men egalitære Oslo. Siden jeg kjente Åmås fra før, gikk jeg bort til de to, hilste, og sa omtrent følgende: «Jens Stoltenberg, hvis det blir rød-grønn regjering i høst, kan du gjøre som Zapatera i Spania. Fra første dag, og før diplomatene får satt kjepper i hjulene, bekjentgjør du offentlig at du trekker oss ut av de krigene Bush har satt i gang. Det vil ikke koste deg mye, men historien vil gi deg ære av det.»Stoltenberg så forbauset ut, og ga ikke noe svar på forslaget. Men han hørte nå i alle fall etter. Det var ikke annet enn et spontant innfall, innunder midnatt. Neste morgen ble jeg flau over å huske hva jeg hadde funnet på. Kanskje er ideen likevel ikke så dum, er jeg kommet til nå – og derfor biter jeg hodet av all skam og gjentar forslaget her, i skriftlig form, rettet til Stoltenberg-Haga-Halvorsen og deres rådgivere. Med sitt splittende syn på EU og Nato, trenger de tre partene en felles utenrikspolitisk markeringssak. Zapatera-grepet er enkelt, tydelig, og ikke til å misforstå. «FN ja, Bush nei» er et signal som vil bli lagt merke til, og som vil gi en ny, norsk regjering en annen type respekt ute og hjemme enn det hykleriet Bondevik-Devold-Petersen står for, når de i det ene øyeblikket åpner fredssentere og i det neste omfavner krigsforbrytere.