Det er med tilfredshet jeg konstaterer at Kåre Lunden (Klassekampen 29. juni) åpenbart har forlatt sine mest infamerende og tøvete påstander (som de halvkvedede utsagn om at jeg skulle ha justert mine synspunkter etter ønske fra regjeringen, at jeg skulle ha uttalt meg som om jeg skulle mene at Norge burde sende takksigelser til Tyskland hver 9. april, at konferansen den 8. juni var manipulert av – hvem – regjeringen (?), at det samtidig skulle ligge en Fritt Ord-konspirasjon bak opplegget på konferansen). Nå konsentrerer han seg om det som er et reelt problem som må kunne diskuteres i forbindelse med min bok, nemlig det jeg oppfatter som problemene omkring oppdragsforskning. Denne diskusjonen er viktig og jeg deltar gjerne i den (Stråths bind og diskusjonen om det tar jeg ikke opp). Nå synes jeg nok at Lunden tar litt lett på problemet når han setter et så absolutt skille mellom oppdrag fra regjeringen på den ene side og alle andre oppdrag på den annen. Det første er et overgrep en sovjetstat verdig, det andre er åpenbart helt i orden. «Det bør ikkje vere 'regjeringa' som peikar ut forskningsemne, forfattarar eller kva for bestemte verk skulane bør ha», skriver Lunden. Jeg er naturligvis helt enig. Det er da heller ikke slik det er. Det regjeringen har gjort er ved et hundreårsjubileum å bestille et historieverk slik også Stortinget gjorde 40 år tidligere ved 150-års jubileet for 1814. Men dette er jo bare unntagelsene som bekrefter regelen. Og regelen er at regjeringen ikke dirigerer historieforskningen her i landet, heller ikke hvilke bøker skolene skal ha. Å ta frem denne ene jubileumsboken som belegg for en helt generell påstand om at regjeringen dirigerer historieforskningen, er absurd. Ved å fremstille en modifikasjon som et vesenstrekk, skaper Lunden et vrengebilde av verden – et gammelt triks som alltid kan anvendes i en komplisert virkelighet. Det er heller ikke slik i vårt samfunn at det at regjeringen har bestilt verket, gir det en status over for eksempel Aschehougs norgeshistorie. Bøkene står for forfatternes regning. Å tro noe annet, er som jeg antydet i mitt forrige innlegg – å se spøkelser på høylys dag. Til tross for at Lunden forsøker å latterliggjøre min henvisning til at det er like problematisk at landbruksorganisasjonene engasjerer ham til å skrive det som vil stå som den autoritative fremstilling av landbrukshistorien, som det er at jeg er blitt engasjert til å skrive et bind i jubileumshistorien, vil jeg stå fast på påstanden. Sett i lys av det som åpenbart står som det helt overskyggende problem for Lunden, nemlig forholdet til EU, var forfattervalget til landbrukshistorien kanskje like tilfeldig som valget av meg til å skrive jubileumshistorien? Hva er forøvrig min mening om EU? Det kan knapt leses ut av min bok.