Nå går alt bedre
Brussel-møtet på onsdag i forrige uke var – jeg siterer naturligvis vår gode venn Kofi Annan, FNs generalsekretær – «et klar tegn på at det internasjonale samfunnet vil være besluttsomt og dedikert til [irakerne] i den vanskelige veien som ligger foran oss».«Vanskelig», jommen sa jeg smør. Hvor mange selvmordsbombere har til nå ofret seg mot amerikanerne og deres leiesoldater, den nye irakiske hæren, og det nye irakiske politiet og deres rekrutter? Tallet ser ut til å være rundt 420. Under Hizbollahs krig mot den israelske okkupasjonen i Libanon ble en selvmordsbomber i måneden regnet som et fenomen. Og under den palestinske intifadaen var et selvmordsangrep i måneden utrolig. I Irak har vi sju om dagen; selvmordsbombere i hopetall får vår evne til å knuse opprøret til å framstå som ganske tvilsom. Condoleezza Rice sier at hun vil ha flere arabiske ambassadører i Bagdad. Det tror jeg så gjerne. Når kong Abdullah av Jordan lover å sende sin mann til Irak «så snart det er trygt», så vet du at araberne har forstått situasjonen på en måte som amerikanerne ikke har. Hvem ønsker å være en avdød ambassadør? Hvem har lyst til legge hodet på skafottet i Bagdad? Virkeligheten – som amerikanerne og deres selvbedratte allierte ikke klarer å forestille seg, og som er tragisk for irakerne selv – er at Irak er en helvetes katastrofe. Besøk hvilken som helst irakisk ambassade i Europa, snakk til hvilken som helst iraker i Bagdad (om ikke de bor i tvilsom sikkerhet i den befestede «grønne sone») – og du vil få høre deres fortellinger om vold, og måtte akseptere at vi har mislyktes. Vi er, som mytemakerne i Brussel hevdet på onsdag, en «likeverdig partner i det nye Irak som vokser fram». Dette skal bevise at «folket i Irak har masser av venner». Ja, liksom. Bortsett fra at de fleste av disse vennene ikke tør å besøke Irak (som den jordanske ambassadøren), om ikke de vil ha hodene kappet av. Amerikanske journalister skriver nå optimistisk om krigen. Eller «opprøret», som de insisterer på å kalle det. Noen reiser med amerikanske styrker, eller bedriver en form for «hotelljournalistikk» fra sine tungt bevoktede hotellrom i Bagdad, mens mobiltelefonene går varme i samtaler med «selvfengslede» irakere eller deres utenlandske mentorer. Noen få amerikanske reportere tar fortsatt turen ut i felten – måtte de få sin belønning (fortrinnsvis ikke i himmelen). Men stemmen som snakker om Irak nå er en offisiell stemme, fortalt av menn og kvinner som håper intenst at de ikke vil behøve å måtte besøke det virkelige Irak. Representanter for mer enn 80 land oppfordrer den valgte statsministeren Ibrahim al-Jaafari til å gi en håndsrekning til sunniene – de samme sunniene som ødelegger amerikanske og irakiske liv i stor skala over hele landet. Men fra offisielt hold låt det annerledes. Den offisielle versjonen, slik BBC slo stort opp forleden kveld, er at «toppdiplomater» (jeg liker «topp»-delen av ordet) har «gitt sin fulle støtte til amerikanske bestrebelser for å bygge et demokratisk Irak». Det eneste sanne i denne versjonen er ordet «bestrebelser».Virkeligheten er at Irak er mindre sikkert enn noen gang, at ingen utlending tør å reise på landets veier, og at få tør å gå ut i Bagdads gater. Vi blir fortalt at nå går det så mye bedre. Og fortsatt tror vi på disse løgnene. Og fortsatt luller vi oss inn i Pentagons, Det hvite hus' og Downing Streets filmverden, som i disse dager også er FNs verden. Om alle disse høybårne og oppblåste politikerne og selvhøytidelige diplomatene var så sikker på at Irak var en suksesshistorie, hvorfor møttes de ikke i Bagdad, i stedet for Brussel? Alle vet naturligvis svaret.
Les hele Klassekampen på nett
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnent