Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Munchs dobbeltgjenger

Edvard MunchSelvportretter, oljemaleri, tegning og grafikkMunch-museet i Oslo 11. juni til 28. august, utstillingen skal deretter videre til LondonI litteraturen dukker det ofte opp et motiv hvor hovedpersonens miljø oppsøkes av en mystisk fremmed. Den fremmede har gjerne en sterk, men uklar link til hovedpersonen, og vedkommendes inntreden oppfattes som både skremmende og løfterik i det vedkommende truer med å ta hovedpersonens sted. Ikke sjelden er dobbeltgjengerens egenskaper identisk med hovedpersonens skyggesider, det vil si de sider ved ham selv som hovedpersonen ikke forholder seg aktivt til, men som like fullt klinger med i alt hva han foretar seg. Selvportrettet i malerkunsten har definitivt en del affiniteter til dobbeltgjengermotivet i litteraturen. Fra biografier skrevet om Munch vet vi at han i motsetning til å kaste seg inn i livets dans, i større grad sto på sidelinjen og kikket inn. Slik kunne han skildre lengselen og det svermeriske som få andre. Munch trakk seg unna så godt som alle dype, forpliktende fellesskap med andre mennesker. Slik ble han i større grad en maler av de absolutte rammer for livet, med fokus på tema som ensomhet, begjær, angst og død, enn han ble en maler av de konkrete hendelser som utspiller seg innen disse rammer. Som en eremittkreps malte han fra innsiden av sitt eget sneglehus. Like fullt kunne han ikke være helt alene der inne. Han var, som alle andre, dømt til å måtte dele tilværelsen med i hvert fall ett menneske: ham selv. I den forstand skiller Munchs selvportretter seg fra resten av hans bilder. De er mer konkrete, basert på realiteter snarere enn diktning og fantasi. Flere ganger tidligere har det vært arrangert store utstillinger med Edvard Munchs selvportretter i Norge, sist i 1963 da Munch-museet åpnet for første gang. Men ingen har vært så omfattende som den aktuelle utstillingen, kuratert av svenske Iris Muller-Westermann. Foruten at samtlige av Munchs omkring 70 malte selvportretter er med, har utstillingen en stram biografisk-kronologisk kuratering, som også inkluderer tegninger og grafiske blad. I tillegg finnes malerier som strengt tatt ikke er selvportretter, men bilder som forståes som selvportretter i en videre forstand. I denne utvidelsen av selvportrettsbegrepet ligger utstillingens originalitet. Utstillingen har også fått tittelen «Munch selv», som antyder selvportrettene som presentasjoner av Munchs selvforståelse eller syn på seg selv. Slik legitimeres inkluderingen av bilder som ikke avbilder Munch direkte, men som likefullt utvider eller utdyper vårt bilde av Munchs selvforståelse. Den kronologisk ordnede utstillingen kan oppleves som en biografisk reise, hvor vi følger Munch fra ungdomsår til alderdom. Rominndelingen definerer fem ulike epoker, fra 1890-tallet, hvor Munch finner sin malemåte, gjennom perioden som kunstnerisk outsider, til perioden fram mot sammenbruddet i 1908. Etter sammenbruddet følger en periode med hva man kan kalle norsk idyll som går over i huleboertilværelsen og alderdommen på Ekely. Siste del av utstillingen omfatter verker utført helt på tampen av Munchs liv, og omfatter blant annet det velkjente «Selvportrett mellom klokken og sengen» fra 1942. På mange måter er denne siste delen den sterkeste og meste gripende i utstillingen. Å kunne se samtlige av Munchs selvportretter under ett må utvilsomt være interessant for alle som er opptatt av denne maleren. Slik sett har utstillingen en klar misjon. Når det er sagt er det trolig også slik at utstillingen vil oppfattes som mer spektakulær i Stockholm, hvor den først ble vist, og i London, hvor den skal vises etter at utstillingsperioden på Munch-museet er over. Vi er på sett og vis blitt bortskjemte når det gjelder Munch her hjemme. Dermed blir det lettere å fokusere på de intellektuelle problemstillingene utstillingen reiser, så som spørsmålet «Hva er et selvportrett?». I katalogforordet opereres det med to definisjoner av selvportrett, nemlig en streng definisjon hvor kriteriet handler om en ytre likhet mellom maleriskikkelsens og Munchs egne ansiktstrekk, og en videre definisjon hvor selvportrettet defineres som «allegoriske menneskeframstillinger der det finnes en slags indre likhet med opphavsmannen». Eksempler på malerier av sistnevnte art som er inkludert i utstillingen, kan være «Skrik», «Golgata» og «Marats død». Man kan vanskelig argumentere mot at disse utdyper får forståelse av Munchs selvbilde og selvforståelse. Spørsmålet er imidlertid om ikke denne utvidelsen av selvportrettsdefinisjonen, og fokuset på malerens selvforståelse, eller snarere selv-iscenesettelse, yter en urettferdighet mot visse egenskaper som tilfaller det rene selvportrettet og bare dette. I forhold til disse aspekter ville det kanskje være bedre, i stedet for å definere det strenge selvportrettet gjennom likhet i ansiktstrekk, å skille de bilder hvor Munch åpenbart har stått foran speilet og malt, fra dem hvor han ikke har gjort dette. Her synes det nemlig å komme inn en dimensjon som tar vare på de særegenheter som gjelder de rene selvportretter alene. Som om det er dobbeltgjengeren som kommer inn og holder i penslene, mens Munch selv reduseres til et speilbildet som ikke gir noen svar, men kun kan stille spørsmålet. «Hvem er du? Hvem er du? Hvem er du?» synes alle disse bildene å spørre. Spørsmålet her opererer på et dypere plan enn noe svar som kan gis i området for selvforståelse og selvpresentasjon og iscenesettelse.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen