Ideologisk genetikk
Vitenskapen skal være vidunderlig sannhetssøkende og objektiv. Det er muligens et naivt, men allikevel et viktig ideal. På områder hvor forskningen ikke kan by på noe entydig ser man ikke så rent sjelden at «sannheten» kan tøyes langt i ulike retninger. Arv er et område hvor tolkernes ideologiske tilhørighet til tider har vært svært framtredende. Den eugenikk, rasisme og sosialdarwinisme som hadde sin blomstringsperiode før siste verdenskrig er et veldokumentert eksempel på mer eller mindre brunfarget, ideologisk motivert (mis)bruk av vitenskap. Men det finnes syndere i andre leire også. Nils Roll-Hansens har nylig kommet med en grundig tankevekkende bok om Trofim Lysenko (1898-1976), agronomen som ble Stalins kanskje fremste vitenskapsideolog til tross for at hans gjerning og visjon var dypt antivitenskapelig. Lysenko ble for Stalin rett mann til rett tid (mens historien altså viste at han var feil mann til feil tid). Lysenko benektet den mendelianske genetikk. Gener var så og si irrelevant, og han bygde sitt faglige korthus på Lamarcks forlengst avkreftede teori om at ervervede egenskaper kunne gå i arv. Selv varmekjære kornsorter kunne «vennes til» et kaldt Sibir-klima. Lysenko kunne blitt en parentes i vitenskapshistorien om det ikke var fordi han fikk uinnskrenket makt som Stalins mann, en makt han brukte skruppelløst, og med det satte Sovjetisk landbruk og biologi tiår tilbake. De få som våget å opponere, ble fengslet. Nikolai Vavilov døde i fengsel som en genetikkens martyr. I 1948 ble genetikk offisielt fordømt som en uvitenskapelig disiplin i Sovjet og faget ble ikke rehabilitert før i 1964. Den viktigste leksen vi kan lære av «Lysenko-affæren» er at vitenskap ubehagelig lett kan få noe av det samme over seg som det å selge strikk som metervare. Sannheten var underlagt politikken, og det var ikke bare Lysenko som feilet her. Den ideologiske føring i dette er åpenbar, om man hevet blikket fra hveten som skalv i Sibir-kulda til bøndene som sådde den; man skulle ikke akseptere individuelle, genetiske føringer. Ethvert individ hadde det samme potensial, det var kun snakk om den rette innstilling og innsats. Argumentasjonen mot «genenes makt» forble et sentralt marxistisk standpunkt også etter at Lysenko var detronisert, dels som en motvekst mot en enøyd gen-sentrisme. Selv om Lysenko var en sjarlatan, så har utvilsomt lamarckismen en moralsk appell. Det burde ha vært slik at man også genetisk fikk belønning etter innsats. Det er ikke noe nytt fenomen at når det ideologiske kartet ikke stemmer med terrenget, så velger man allikevel å tro på kartet. Men noen god orienteringspraksis er det ikke.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn