Norge er et land fylt av økonomiske paradokser; vi har verdens rikeste stat, vi har sterk vekst i realinntekter, likevel – eller kanskje nettopp derfor – avindustrialiseres vi raskt, og midt i en høykonjunktur opplever vi at bedrifter blir lagt ned, flytter ut, og arbeidsplasser forsvinner. Vår store velstand er basert på oljen, en endelig ressurs. Produksjonen var på topp for tre år siden. Nå er den fallende, men likevel er vi fylt av en stor optimisme og tro på fremtiden. Som norsk kapitalist og industriutvikler føler jeg det er viktig å prøve å forstå disse paradokser og trender i utviklingen i Norge. Innsikt kan bidra til verdiskapning både på min egen og samfunnets hånd, samt tilfredsstille min nysgjerrighet for å forstå hva som skjer omkring meg i både det norske og verdenssamfunnet. Men min tilnærming er ikke forskerens eller akademikerens; mitt sluttprodukt er vanligvis ikke innsikt og forståelse, men beslutninger om kjøp, salg, utvikling eller investering i bedrifter. Omstillingstakten i verden, og derfor også i alle de deler av det norske samfunn som vårt politiske system ikke kontrollerer direkte, er både rask og synes å være økende. Det er mye støy, og ofte vanskelig å se trendene. Det later til at Charles Darwins observasjon om at fremtiden ikke tilhører de største og sterkeste, men de som utvikler seg raskest, også gjelder innen økonomisk liv.