Gunnar Gran kom tidligere i år med boka «Til kjølen skilte oss ad» om norsk og svensk presses rolle i 1905. En av sakene det rettes kritisk søkelys mot er at norske pressefolk etterkom statsminister Christian Michelsens og stortingspresident Carl Berners ønske om ikke å referere fra Stortingets hemmelige møte kvelden 6. juni. Det var på dette møtet beslutningen om å avsette kong Oscar II ble tatt. Redaktørene og journalistene tok hverandre i hånda på at ingen skulle bryte avtalen før Stortinget hadde gjort sitt endelige vedtak dagen etter. Harald Stanghelle skriver i en kommentar i Aftenposten i går at «vi mediefolk rister noe uforstående på hodet av våre kolleger fra 1905». La oss da ile til å si at vi ikke tilhører dette mediale «vi». Vi ville gjort det samme selv! Husk da på at dette ikke var en hvilken som helst dag i nasjonens historie. Regjering og storting fryktet denne kvelden et overrumplende initiativ fra svenskekongen, for eksempel at han selv kom til Kristiania for å holde statsråd. For å hindre dette ble all post- og telegraforbindelse østover stanset, og da det siste ordinære toget hadde krysset grensa ved Kongsvinger, ble et tomt grustog plassert på sporet for å hindre at kongen tok seg over om natta. En tilsvarende situasjon ville vært hvis norske aviser i april 1940 skulle ha fortalt hvor konge og regjering befant seg, med den konsekvens at de ville ha blitt bombemål. Å gjøre seg «høy og mørk» ved å hevde at man ville ha gitt pokker i slike hensyn, viser bare at man ikke har tenkt grundig gjennom situasjonen. Stanghelle skriver til slutt i sin kommentar: «Kunne dagens regjering mønstret en tilsvarende 'lydighet'? De fleste vil svare et bastant nei». For Klassekampen er dette ikke så enkelt. Selvfølgelig har vi ingen lydighet til dagens regjering, for eksempel når den sender norske soldater til Irak. Men skulle Norge bli utsatt for en alvorlig militær og sikkerhetspolitisk trussel, ville vi heller ikke i dag ha offentliggjort opplysninger som tjente fiendens militære interesser og som satte regjeringens – for ikke å snakke om befolkningens – sikkerhet i fare.