Oslo-elitens nederlag
Ett trekk ved striden om EU-medlemskap har blitt mer og mer tydelig: Det norske har liten prestisje blant eliten i Norge. Særlig i Oslo interesserer eliten seg mindre for eget land enn det som er vanlig i andre hovedsteder, som Roma, Paris, London, Stockholm og København. Hvordan har det blitt slik? Historien gir svaret. Sentrum i det norske riket i selvstendighetstida fram til cirka 1300 lå ikke i Oslo eller på Østlandet, men på Vestlandet og i Trøndelag, det var et vestvendt havrike. Da var den norrøne kulturen så selvbevisst at nordmennene tok i bruk sitt eget språk som skriftspråk, i motsetning til andre land der de holdt seg til latin. Fra 1380 havnet Norge i personalunion med Danmark. Unionen skulle bygge på likestilling mellom rikene, med indre selvstyre etter landenes egne lover. Og til 1500 hadde Norge en stor elite, som styrte i stat og kirke. Kirken var en norsk nasjonalkirke, folket ble trukket med i dyrkingen av Olav den hellige, og domkirken i Trondheim var sentrum i den norske kirkeprovinsen som omfattet hele det norrøne havriket. Men unionskongen holdt seg til Danmark, og motarbeidde selvstyret i Norge. Det endte med at han og det danske riksrådet avskaffet det norske riksrådet og den norske kirken i 1536. Nordmennene mistet de fleste embetene i Norge, og da staten ble utbygd på 1600-tallet kom det en strøm av dansker til landet. De ble amtmenn, fogder, sorenskrivere, tollere, borgemestere, offiserer, biskoper og prester. De kombinerte embetene med kjøpmannskap og sikret seg sagbruk, bergverk og krongods - også tyskere og andre eliteinnvandrere gjorde seg gjeldende, mens «den norske adelen sank ned i bondestanden».Norge var på 16-1700-tallet Europas største eksportør av trelast og hadde dessuten en meget stor fiskeeksport. Den nye overklassen fikk store inntekter, og det oppstod dynastier som gjorde seg gjeldende i hundrevis av år. Denne dansk-norsk eliten var politisk overstyrt fra København, embetsmennene ble utdannet ved Københavns universitet, skriftspråket ble dansk, og alle kulturinstitusjoner ble lagt til København, som ble det kulturelle sentrum også for overklassen i Norge. Skolevesenet i Norge ble forsømt, selv ikke de få latinskolene holdt mål, og mange elitefamilier sendte sønner til latinskoler i Danmark før de skulle til universitetet i København. Også på andre måter virket Danmark lokkende: De rikeste familiene kjøpte seg herregårder i Danmark og bygårder i København og flyttet dit.
Les hele Klassekampen på nett
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnent