«Vårt nye eventyr vil, om fiskere, industri, politikere, forskere og alle med fremtidstro på den marine sektoren trekker i samme retning og til samme tid, føre oss fremover til nye gyldne Soria Moria bakom de mange blåner. Og som den gang vi trodde på gammeldagse eventyr hvor helten vant prinsessen og halve kongeriket, så skal vårt moderne marine eventyr føre oss inn i en økonomisk verdiskaping som vinner globale markeder.» Sigarføringen var høy etter lanseringen av Econs scenario-rapport «Det Marine Norge 2020». Fiskeriministerens tale til Fiskebåtredernes Forbund i 2002 er ikke den eneste i så måte. Ikke Econs scenarie-analyse heller. Før dem hadde Sintef levert sitt Soria Moria-budskap om det kommende nordnorske havbrukseventyret. Og sist høst kom Forskningsrådet med sin «foresight»-analyse om den grensesprengende havbruksnæringen. Slikt får FoU-kronene til å rulle. Dessuten har lakseindustrien fått en dugelig politisk benchmark å slå i bordet med når de krever rammebetingelser. Med de nye visjonene fikk Kyst-Norge både nytt navn og en solid ansiktsløftning. For i begynnelsen ble den fangstbaserte fiskerinæringen inkludert i drømmen om det marine Soria Moria. Kyst-Norge fikk surfe på bølgen. Det spørs hvor lenge det varer. For et nytt fiskeripolitisk hegemoni har entret scenen. Og dette har et annet ærend enn de fire fiskeripolitiske målene for det tradisjonelle Kyst-Norge, definert ved bærekraft, sysselsetting, bosetting og lønnsomhet. Den norske lakseindustrien ble unnfanget som distriktsnæring og født som supplement til de eksisterende primærnæringene, landbruk og fiske. Da den ble fjortis og kom i stemmeskiftet, begynte den som en gjøkunge å hive landbruket ut av redet. Med sitt defensive importvern laget bøndene krøll for vekstambisjonene og behovet for en offensiv norsk frihandelspolitikk, både i WTO og i forhold til EU. Men havbruksnæringen var likevel ikke stor nok til å stå alene. Derfor var det presserende å bli definert som en del av fiskerinæringen, konfirmert og legitimert av Kyst-Norge. Det hjalp sikkert at både NHO-topp Finn Bergersen jr. og Geir Andreassen, direktør for Fiskeri- og Havbruksnæringens Landsforening, har tidligere toppstillinger i fiskernes organisasjoner. NHO klarte i alle fall å få havbruksnæringens handelspolitikk til å bli hele fiskerinæringens handelspolitikk. Fiskeri og havbruk ble ett. Og fiskerinæringens handelspolitikk ble regjeringens handelspolitikk. Målet om «mest mulig frihandel for fisk», er for lengst blitt en selvfølgelig del av ulike regjeringers posisjoner. Det kom ingen høylytt protest fra Norges Fiskarlag da de ble hevet ut av den faste norske forhandlingsdelegasjonen i WTO. Dermed fikk NHO representere alle næringsinteresser. Også fiskernes. Historiske motsetningsforhold mellom fiskerne og NHO ble utydelige. Det evinnelige bråket om ressursrettigheter og førstehåndsomsetning – kampen om deltakerlov og råfisklov – kom i skyggen. Det marine Norge og Kyst-Norge fusjonerte i kravet om «mest mulig frihandel». Mot dette offensive, ambisiøse og moderne kraftfeltet står den defensive, proteksjonistiske og innadvendte landbruksnæringen. NHO hadde klart et dobbelt mesterstykke: det ene var å få en samlet fiskerinæring til å slutte opp om en fornyet og langt mer aggressiv handelspolitikk, tilpasset havbruksnæringens vekstambisjoner. Det andre var å etablere bildet av bøndene som fiskerinæringens festbrems. Slike forestillinger er ikke bare nyttige for å få en mer «ryddig» norsk WTO-politikk. De er også gull verdt dersom en ny EU-kamp skulle dukke opp. Det marine Norge bygges på en ekspansiv og markedsrettet havbruksnæring som skal bli motoren i verdens akvakulturindustri. Forskningsrådet slår i sin foresight-analyse fast at «et næringsliv som skal sikre et høyt velferdsnivå ikke kan være basert utelukkende på enkel høsting av naturressurser», og at fiske, fangst og jordbruk høyst kan være «et supplement til andre, mer kunnskapsbaserte virksomheter», der havbruk «synes å ha forutsetninger til å kunne bli en internasjonalt konkurransedyktig og vitenskapsbasert kunnskapsnæring i Norge». Se det. Nå er ikke lenger havbruk supplement til fiske og jordbruk. Det er omvendt. Selv om fiske og jordbruk både sysselsetter og omsetter langt mer enn havbruk. Men det er altså 2020 det siktes mot. Og stikkordet er innovasjon, fremmet av en aktiv stat som ifølge Forskningsrådet skal være «en bevisst og kompetent partner i innovasjonssystemet – og altså noe helt annet enn en støtteordning for bedrifter som ikke klarer å hevde seg i konkurransen». Nemlig. At lakseindustrien bruker fire kilo fisk for å produsere en kilo laks, er ikke vurdert som et etisk eller miljømessig problem. Det er en «flaskehals» og en teknologisk utfordring, som forutsettes løst gjennom vitenskapelige framskritt og næringens evne til ressurspolitisk posisjonering. Den andre flaskehalsen er markedet. Regjeringens mål om å femdoble oppdrettsproduksjonen forutsetter ikke bare full markedsadgang til EU (les EU-medlemskap), men også full frihandel globalt. Derfor har Norge vært en pådriver for å definere fisk som industrivare i WTO. Overfor fiskeriavisen Intrafish begrunner Fiskeridepartementet dette med å hindre importland å «stikke mange kjepper i hjulet på veien til økt liberalisering», og viser til at «ulike land har andre agendaer når det gjelder fisk. Noen bruker fiskerinæringen som sysselsetting». Visst har fiskerne og Kyst-Norge behov for markedsadgang for fiskeprodukter, både i EU og resten av verden. Her er det interessefellesskap med havbruksnæringen og det marine Norge. Men det er tre viktige forskjeller: Det ene er at den fangstbaserte næringen ikke deler havbruksnæringens vekstambisjoner. Det andre er at markedsadgangen for vill fisk er langt mindre problematisk enn for laks. Hittil har ikke villfisk blitt utsatt verken for antidumping eller safeguard-tiltak. Det tredje og viktigste er at det fangstbaserte Kyst-Norge også har sterke defensive interesser: Kontrollen og den nasjonale råderetten over fiskeressursene. Men i det marine Norge er dette underordnet. «Full frihandel» på fiskeriområdet handler ikke bare om frihandel med «varer», altså dau fisk og sjømat. Det innebærer også fri handel med kapital, tjenester og arbeid. I hvert fall i OECDs rapport «Liberalizing Fisheries Markets», som kom i 2003. Det samme er tilfellet i EUs nye handelsavtale med Chile, Norges argeste laksekonkurrent. Her representerer frihandel på fiskeriområdet også fri handel med fiskefartøyer og fri handel med fiskekvoter. Epoken da frihandel på fiskeriområdet betydde handel med sjømat, synes å gå mot slutten. Det utvidede handelsbegrepet er i ferd med å innta fiskerisektoren. I denne forståelsesrammen kan Unilever, Pescanova og Aker Seafood leie eller kjøpe mannskap, fabrikkskip og fiskekvoter, hvor som helst i verden, eller «where they are most needed at each point in time», som OECD uttrykker det i sin rapport. Chile ble nødt til å innrømme EU investeringsadgang i fiskeflåten for at chilensk opprettslaks skulle få bedre markedsadgang. Slik vil også en videre ekspansjon i havbruksnæringen og en sterk offensiv for «mest mulig frihandel» for fisk gjøre Norge sårbar. Særlig når de tyngste premissleverandørene i internasjonal handelspolitikk definerer handel med ressursrettigheter som en naturlig del av handelsbegrepet. For Kyst-Norge og den nasjonale råderetten over fiskeressursene er dette truende. Men ikke for havbruksnæringen, NHO og det marine Norge. For dem representerer dette «kjempesjansen». Ikke bare vil dette gjøre det mer legitimt å bytte markedsadgang mot ressursadgang gjennom liberalisering på investeringsområdet. Det kan også bli en kjærkommen drahjelp for å vinne den nasjonale omkampen NHO har strevd med siden råfiskloven veltet nessekongeveldet på 1930-tallet. Det rødgrønne regjeringsalternativet forutsetter at EU-saken legges død. Men uavhengig av EU-spørsmålet må en rødgrønn regjering avklare forholdet mellom målet om full frihandel på fiskeriområdet på den ene siden, og hensynet til den nasjonale råderetten over fiskeressursene på den andre. Det ene er en forutsetning for fiskerne og Kyst-Norge. Det andre er en forutsetning for å realisere vekstambisjonene for havbruksnæringen og det marine Norge. Jo mer aggressiv frihandelspolitikk Norge fremmer for norsk fisk på ulike handelspolitiske arenaer, jo større vil sårbarheten være overfor krav om å åpne for investeringer i fiskeflåte og rettigheter. Til nå har denne konflikten stort sett bare ulmet, med unntak av når det er EU-kamp. Men den handelspolitiske utviklingen peker i retning av at spørsmålet kan bli stadig mer presserende, i takt med ekspansjonen av havbruksnæringen hjemme og en økende internasjonal aksept for å omsette fiskerettigheter over landegrensene. Her kan Norge komme i en handelspolitisk klemme hvor vi må velge mellom økt markedsadgang for laks, og opprettholdelsen av deltakerlovens krav om at bare norske fiskere kan eie fiskefartøy med kvoter. Blir fiskerne de neste havbruksnæringen får behov for å hive ut av reiret? Jeg kan ikke tenke meg at den rødgrønne alliansen er enig om hva som vil være i «norske interesser». Den sittende regjeringen har slått fast at det i handelspolitikken «må legges vekt på havbruksnæringens behov». Arbeiderpartiet er neppe uenige i en slik vurdering. Partiet har tidligere – gjennom to EU-kamper, og i EØS – vist at det setter markedsadgang foran hensynet til nasjonal kontroll over naturressursene. Så spørs det om SV og Sp våger å utfordre den marine lakseladden. Det kan bli stridt. For den har langt på vei rukket å erobre halve kongeriket.