Venner, jeg har vært borte fra baksida i noen måneder. Jeg har vært ute og reist, gang på gang, men nå stunder det mot Oslo-sommer. Da prøver jeg å være her mest mulig, så nå skal jeg prøve å henge med igjen. For det har jo skjedd ting i mellomtida, og jeg må innrømme at jeg har vært innom hovedstaden innimellom, uten at jeg har hatt kapasitet til å redegjøre for alle de overraskelser tilværelsen kan by på.Det første problemet jeg nå må ta stilling til, er at jeg i noen år har skrevet tekster til denne plassen som jeg har brukt ett enkelt ord over – altså som overskrift. Nå fikk jeg et problem. Det er vitterlig forskjell på sjukehus og sjuke hus. I andre tilfelle ville jeg ha valgt å dele denne tittelen i to ord. Nemlig sjuke hus. Men siden jeg er så sprø i huet at siden jeg en gang bestemte meg for å skrive baksidetekster til klassens avis med bare ett ord som overskrift, har jeg strengt tatt bundet meg sjøl på hender og føtter. I årets påske skaffet jeg meg noen dyrekjøpte, men tankevekkende nye erfaringer om hvordan Norges sjuke hus fungerer i 2005. Det dreide seg om noe akutt. Det handlet ikke om et brukket bein i villsnøgalskapskjøring. (Les det ordet, den som kan.)I et tidligere liv jobba også jeg i helsesektoren, men jeg var aldri ansatt på et større sjukehus. Ikke i noe mindre sjukehus, heller. (Legg merke til forskjellen i bruken av preposisjoner. Man jobber i de små, og på de store!) Jeg klarte å skaffe meg utdanning til langt mer eksklusive behandlingssteder, hvor vi ikke jobba med lungekreft og beinbrudd, men snarere med brustne hjerter enn med infarkter.