Den skandinaviske – og norske – velferdsstaten er som kjent bare en blant flere ulike typer velferdsstater i Europa. På kontinentet er velferdsgodene i større grad betinget av det folk tjener opp gjennom yrkesaktivitet. Det gir sjenerøse ytelser til høytlønte og dem som står lenge i arbeid, men mindre til kvinner og andre som jobber mindre med lavere inntekt. Universell minstepensjon mangler ofte. I Storbritannia er det flere universelle ordninger som dekker alle, men ytelsene er like og lave. Vår norske modell er en kombinasjon av den kontinentale sosialforsikringsmodellen og den angelsaksiske grunnsikringsmodellen. Den norske velferdsstaten skiller seg ikke ut ved at den har spesielt sjenerøse trygder eller ved at den gir flest ytelser – tannpleie, briller og andre behov er bedre dekket i mange andre land. Den skiller seg først og fremst fra landene på kontinentet ved at den er mer universell – det vil si at velferdsytelsene gjelder alle borgerne. For det andre har den en sterkere omfordeling mellom høy og lav inntekt. For det tredje er de offentlige sosiale tjenestene i pleie og omsorg bedre utbygd. Til sammen gjør det at vår velferdsstat er mer effektiv i å forhindre fattigdom. Hos oss er det 5-6 prosent fattige (avhengig av definisjon), mens det varierer fra 7 til 15 prosent ellers i Europa. Likevel bruker Norge ikke spesielt mye på offentlig velferd. I følge OECD utgjorde i 2001 de offentlige utgiftene til sosiale formål 23,9 prosent av BNP – bare en 10. plass i Europa. Danmark og Sverige brukte 28-29 prosent. Heller ikke er skattebyrden noe å bli skremt av: Skatter utgjorde i Norge i 1999 41,8 prosent av BNP, mens de i Sverige utgjorde 52,1 og i Danmark 50,6 prosent. Skattene utgjorde en større andel i ni europeiske land. Skatter og sosiale avgifter av en gjennomsnittlig industriarbeiderlønn var høyere i 16 andre europeiske land i 2001, mens sju land hadde en høyere øvre grense for marginalskatt i følge en OECD-studie. Det fins nok en øvre grense for hvor høye skattene kan være før det oppstår økt skatteflukt, skattesnyteri eller skattemotiverte investeringer, men ingen vet hvor denne grensen går. Det er i alle fall mulig å øke skattenivået en del i Norge før en slik grense nås sammenliknet med andre land. Om skattene skal økes, er først og fremst et politisk spørsmål, slik professor i sosialøkonomi Steinar Holden har framholdt i Klassekampen. Det er altså rom for en mer radikal velferdspolitikk dersom det fins politisk vilje og velgeroppslutning bak det.