Antonio Gramsci hadde selv kjent makt og undertrykkelse i oppveksten: Han kom fra en fattig familie, og i løpet av studiene måtte han skrive brev hjem til carissimo papà om penger til klær. Anders Ehnmark er likevel ikke i tvil om hvor Gramsci radikaliseres: Det er arbeiderbevegelsen i Torino som er Gramscis universitet. Der organiserer arbeiderne seg, og i 1920 overtar de kapitalismens hjerte, fabrikken. Rundt 400.000 metallarbeidere er med på å okkupere fabrikker i Italia. Gramsci er tett på begivenhetene i Torino. «Industri og kapitalisme har skilt lag», skriver Gramsci i sitt tidsskrift «l'Ordine Nuovo» – ny ordning. I løpet av denne tida blir det tydelige hvordan Gramscis legger større vekt på kulturens betydning i kampen for et mer sosialistisk samfunn. I fabrikkene er det ingen alkohol, og det skal leses bra bøker. Gramsci «röker och skriver. Då och då startar han en ny tidsskrift», forteller Ehnmark. Gramsci leste også et berg av dårlige romaner for å forstå hva en moderne massekultur er. Gramsci inngikk i en kulturrevolusjon. For ham er ulydigheten mot det katolske, det fascistiske, og det stalinistiske viktig – ulydigheten er første skritt på veien til kunnskap. Han tror virkelig på kunstens mulighet til å åpne øynene, og anser dramatikeren Luigi Pirandello for å være en fornyer av den italienske tankemåten – intet mindre. Men folkebevegelsen er det den italienske kommunisten har tro på, blant annet i «Det medborgerlige manifest» fra 1917. I løpet av «de røde årene» i Italia er arbeiderbevegelsen på frammarsj: Sosialistpartiet hadde fått 24 prosent av stemmene ved valget i 1919 og fagforeningene hadde femdoblet sitt medlemstall. Men samtidig innleder fascist og regjeringssjef Benito Mussolini væpnet kamp mot kommunistene, og Gramsci er blant tenkerne som blir fengslet. Hans fengselsdagbøker er skrevet under sensur og inneholder relativt kryptiske koder. Anders Ehnmark minner om dette, og at man må tolke italieneren varsomt: – Det er ikke alt som er klarlagt enda. Man må tolke Gramsci med omhu, sier han.