«Disse medlemmer mener at NATO-samarbeidet burde opphørt i det Warszawa-pakten ble nedlagt, for å markere en endelig avslutning på den kalde krigen. I stedet har alliansen redefinert sine oppgaver for å begrunne sin fortsatte eksistens».Sitatet er hentet fra merknadene SVs Kristin Halvorsen og Bjørn Jacobsen nylig leverte til utenrikskomiteens innstilling til Stortingsmelding nr 31 (2004-2005) om samarbeidet i Nato i 2004. Alle de andre partiene klarte å samle seg om en bemerkning om at utvidelsen av Nato med nettopp mange av Warszawa-paktens medlemmer markerer et tidsskille for sikkerhetspolitikken på det europeiske kontinenten gjennom økt integrasjon. Det kan synes som en rituell øvelse at SV for n'te gang markerer sin motstand mot Natos eksistens, og er det muligens også.Ser man nærmere på merknadene der SV markerer til dels kraftige dissenser med hele resten av Stortinget, finner man at det brukes veldig kraftig skyts i nettopp de sakene som partiet ikke kan ha håp om å påvirke, og at andre viktige spørsmål får ligge i fred.