Veien vi mennesker går gjennom livet er full av urett og fordommer, motivert av alt fra de mest edle intensjoner til de mest latterlige. Det er imidlertid uakseptabelt for meg at man fortsetter å dømme folk ut fra deres opphav, deres hårfrisyre eller klesstil, og at folk presses til å endre sin identitet. Den 3. mai kom jeg fra Madrid via Amsterdam til flyplassen i Bergen, og ble utsatt for den mest ydmykende ransakelse. I London i desember 2002 ble jeg også utsatt for to timers tøff ransakelse, og i 2001 i Paris opplevde jeg det samme. Hva er det med meg som gjør at jeg automatisk blir betraktet som en potensiell narkohandler eller kriminell? Er det hudfargen min, rastaflettene eller nasjonaliteten min? Jeg er enig i at narkotika er et stort problem for menneskeheten som har ruinert mange liv. Jeg har sett det selv, for jeg ble født i et land som produserer narkotika til det internasjonale markedets etterspørsel. Jeg mener at myndighetene i Norge har rett til å kontrollere at det ikke kommer narkotika inn i dette landet. Det jeg fordømmer er imidlertid at man ikke behandler folk likt. Det var bare meg som ble stoppet tirsdag den 3. mai klokka 22 og utsatt for den skamfulle ransakelsen, og det er det som får meg til å protestere. I tollen ble jeg tvunget til å ta av meg buksene, de oppholdt meg der i nærmere to timer og stilte meg mange spørsmål, som: «Bruker du narkotika?» «Har du brukt narkotika i Spania?» «Har du narkotika i magen?» «Hvor har du vært?» «Hva har du gjort i Spania?» «Kan vi få navn og adresse til dem du har bodd hos i Spania?» Til slutt sa de: «Ok, du kan gå ...» Og hva med den stigmatiseringen og ydmykelsen jeg ble utsatt for? Og det bildet folk fikk av meg når de gikk forbi og så at jeg ble stoppet? De tenker vel at jeg bare var en forbryter som ble tatt?