Michael Elmgren & Ingar Dragset:«The welfare show»Installasjoner med ulike medier Festspillutstillingen 200526. mai-21. august. Bergen Kunsthall. Kunstnerduoen Elmgren & Dragsets festspillutstilling «The welfare show» har alle de riktige ingrediensene. De arbeider stedsspesifikt, eller «sitespecifick», som det heter på samtidsspråket, hvilket vil si at de lager arbeider som bare eksisterer i utstillingsperioden og som ikke kan flyttes rundt som et kunstobjekt. Utstillingen tematiserer sin egen karakter av å være utstilling, slik at de institusjonelle rammene for kunstproduksjon flyttes inn i selve produksjonen. De presenterer en murstein av en katalog med «forskning» som skal underbygge det forholdsvis spinkle materialet selve utstillingen består i. Og sist, men ikke minst, poengene de ønsker å formidle er opplest og vedtatt politisk korrekte sannheter fra venstresiden, eller snarere, tabloidversjoner av disse. Som tittelen indikerer er det velferdsstaten, eller forvitringen av denne, som er tema for Elmgren & Dragsets utstilling. Eksempelvis består det første verket i utstillingen av en gullfiskfontene som er delt i to deler der den ene utgjør en tredel mens den andre utgjør to tredeler. De to gullfiskene som befolker fontene svømmer således i hvert sitt kar. Fontenen er ment å være en allegori over «to tredelssamfunnet». Et annet verk er en steril sykehuskorridor hvor det ligger et menneske på gangen. Et tredje en diskoblinkende go-go scene. Videre er et helt rom utstyrt med et ekstremt antall sikkerhetsvakter, og et spesialbygget bagasjebelte – slik vi finner i flyplassenes ankomsthall – frakter en ikke avhentet blå funksjonærveske rundt og rundt. På flight-taggen kan vi lese at vesken skal være fløyet fra Bangkok til Bergen. Ikke på noe punkt i utstillingen blir jeg presentert for informasjon eller poenger som jeg ikke tidligere har stiftet bekjentskap med. I den grad det finnes noe nytt i utstillingen må det ligge i banaliseringen av emnene som tas opp. Slik kunne man kanskje lese utstillingen som en ironisk kommentar til venstresidens antiliberalistiske retorikk, men denne tolkningen er i grunnen ikke rimelig. Denne typen kommentar ville i så fall heller ikke være særlig nyskapende eller konstruktiv. Elmgren & Dragsets utstilling må forstås som en serie lettleste illustrasjoner av tvilsomme aspekter ved dagens samfunn. Punktum. Problemet med utstillingen, foruten det utilgivelige faktum at den stjeler visningsplass fra den virkelige kunsten, er at den gir inntrykk av at alle kan være sin egen samfunnsviter. Omtrent på linje med New Age mottoet «Be your own priest!» For en person med bare minimal fartstid ved et skikkelig samfunnsvitenskapelig institutt skulle det være tydelig at den typen lettbente analyser som Elmgren & Dragset har å by på ikke bidrar til annet enn å undergrave den endrende kraft som skikkelig samfunnsforskning kan og bør ha. Eksempelvis er det ikke sant, som vi kan lese i mursteinskatalogen, at de unge i dag trolig er den siste generasjon som får oppleve den sosialdemokratiske velferdsstaten, og at kunsten er et av de siste friområdene i samfunnet. At Elmgren i den samme permen uten blygsel lar det framgå at han har levd på sosialen de siste 12 årene, gjør ikke saken bedre. Alt i alt fremstår «The welfare show» som ikke så rent lite selvhøytidelig. At Elmgren & Dragset er en internasjonal suksess forsterker dette inntrykket ytterligere. Fantasi og individuell nysgjerrighet synes å ha nådd et absolutt bunnpunkt med denne utstillingen. I stedet har vi fått en klam reklamebyråestetikk, med den overflatiske politiske korrekthet som oppdragsgiver, utført av to anemiske skrivebordskunstnere som best ville ha egnet seg som illustrasjoner i en Erlend Loe novelle.