Ingrid Storholmens diktsamling av året, med den slagkraftige tittelen «Skamtalen. Graceland», er en bok som i all hovedsak handler om selvfornedring og – så klart – skam. Ei bok om å ville ned, ned, ned. Være nådeløs. Være uten nåde. Og så videre. Storholmen har brukt to år på prosjektet, «nesten slitt meg ut,» sa hun til Klassekampen for noen måneder siden, men til tross for det går altså lyrikeren til scena i Lillehammer i kveld, for å framføre diktsamlingen. Framføre skam og fornedrelse. Performance, heter det. Men hvordan skal hun få til det, framføre «Skamtalen. Graceland»?– Ved å lage en veldig pinlig, banal, dårlig og stygg forestilling. Jeg går på scena for å dumme meg ut. For å føle skammen på kroppen. I boka er det hovedpersonen som får gjennomgå, men på scena er det meg. Ideen er å angripe mine egne følelser ved bare så stå der, være dum og dårlig i all offentlighet. Til forskjell fra mange performance-kunstnere som aktivt skader kroppen sin, prøver jeg i stedet å «skade» følelsene mine, for slik å føle skam.