Det protesteres mot fremstillingen av lønnsforholdene i jordbruket. 1. Lønnen oppgis i gjennomsnitt. Hvis Hydro meldte på samme måte, ville renholdspersonalet fremstå som høytlønte, og direktørene mere på det jevne. Hvor lite småbøndene tjener brukes til å kamuflere de stores inntjening.2. Gjennomsnittslønnen, som også legges til grunn for sammenligning med industriarbeiderne, omfatter bare inntekten fra jordveien. Resultatet er da så begredelig, at det gir grunnlag for å sutre og be om mer fra staten. Men det bygger på delinformasjon.3. Inkluderes attåtjobben blir det helt andre inntektstall. I 2003, som er siste tilgjengelige tall, var gjennomsnittlig nettoinntekt for bondefamilien, etter fradrag av gjeldsrenter og kår, på 470.000 kroner (Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning). Bønder på gode onnegårder kan ikke være sofabønder om vinteren og skaffer seg jobb. De har altså inntekt fra gårdsprodukter pluss statsstøtte pluss attåtjobb. Industriarbeideren har bare lønnen sin. 4. En representant i næringskomiteen på Stortinget skrev til undertegnede våren 2004, at det meste av jordbruksstøtten gis per dekar og per kilo produsert. Det sier seg da selv, at de som har flest dekar å produsere på, også får mest støtte. Mer til jordbruket, betyr altså stort sett, mer til de velhavende bøndene. Bondelagsleder Bjarne A. Undheim hadde en skattbar inntekt på 580.000 kroner i 2003, og generealsekretær. Harald Milli hadde 1.080.000 kroner (Nationen). 5. Utsagn som «Stortinget har bestemt» brukes som forkle. Stortinget strør, som oftest sand på den fremforhandlede avtalen mellom staten og jordbruksorganisasjonene, og godkjenner altså rammebetingelsene. Men det er en avdeling i Landbruksdepartementet, som trekker opp retningslinjene for fordelingen av milliardstøtten. For noen år tilbake snakket jeg med en onnebonde fra Østfold, som var leder for nevnte avdeling. Er det bukken som passer havresekken? 6. At de store gårdene koster samfunnet mest, eksemplifiseres. Tall fra Statens Sentralbyrå viser at totalt fikk 72 gårder 43,5 millioner kroner i statsstøtte. 23.000 fikk til sammen 39,5 millioner. (Bonde og Småbruker nr. 4/2004). Over og ut med ordmagien om kostnadseffektivisering.7. SV ville sette et øvre tak på hvor mye en gård kan tjene, før støtten reduseres (Karin Andersen i Stortingsdebatten om jordbrukspolitikken i 1998). Men partiet har siden sviktet småbonden på det. Ved å høvle på toppene, og gi de frigjorte midlene til småbønder som vakler, kunne grendeskoler og nærbutikker bli berget. Men støtten må være øremerket økologisk drift.