Oslo byråds pinlige bibliotekmelding har vært behørig omtalt i mediene den siste tida. Fremskrittsparti-byråd Anette Wiig Bryn vil redusere byens bibliotektilbud. Hun vil ikke at bibliotek skal låne ut moderne spillefilmer av hensyn til byens mange videosjapper. Hun vil ha færre tidsskrift, norske lokalaviser og utenlandske aviser på biblioteket, til fordel for VG og Dagbladet. At biblioteket er et av de få kulturtilbudene byens innvandrere flittig benytter seg av, ser ikke ut til å bry henne nevneverdig. I mange kommuner trues bibliotek av nedleggelse og innskrenkede åpningstider. I Bærum skal ufaglærte drive bibliotek. I Sogn og Fjordane legges den viktige og tradisjonsrike bokbåten ned for å spare penger. Og på et møte for bibliotekarer ved Deichmanske bibliotek i Oslo for kort tid tilbake, kom det fram at de ansatte var engstelige for å kritisere kommunen utad, fordi det kan oppfattes som illojal oppførsel overfor arbeidsgiver. Regjeringens forslag til ny arbeidsmiljølov inneholder vern av varslere («wistleblowers») – dersom de ansatte på en «lojal» måte varsler om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen. Også Grunnlovens nye ytringsfrihetsparagraf nevner vern av ansattes ytringsfrihet. Selv om kritikere hevder varslernes beskyttelse fremdeles ikke vil være god nok, bør norske bibliotekarer markere sin motstand overfor rasering av bibliotek – ved å snakke i media, informere om bokpolitikk og lage underskriftskampanjer. Ikke minst for å vekke boklånernes engasjement. Denne uka arrangeres Norsk Litteraturfestival på Lillehammer. Her samles store deler av norsk bokbransje; forfattere, bibliotekarer, bokhandlere, forleggere, kritikere – og ikke minst – bokleserne. I den anledning feirer Klassekampen boka med et eget magasin og oppfordrer alle bokentusiaster til å huske Henrik Wergelands ord: «Boghylden er den Stige, der fører til at blive overmandens Lige.» Biblioteket er et demokratiprosjekt vi lojalt må kjempe for – når politikerne tvinger oss til det.
Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Karl Haakon Biehl
Karl Haakon Biehl døde den 28. april i år knapt førti år gammel. Det var fryktelig trist å få dødsbudskapet. For oss ble Karl Haakon en venn i løpet av den første tiden på hovedfag i statsvitenskap for over ti år siden. Det begynte med kollokvier om faglige tema og utviklet seg til et tett vennskap og arbeidsfellesskap på kort tid. Karl Haakon var en sosial pådriver med sin lune og underfundige humor, og ble snart et midtpunkt for gjengen. Samværet rommet mange faglige og etiske diskusjoner og pendlet mellom alvor og humor. Det var ikke mange dagsaktuelle emner som ikke ble belyst over utallige kopper med pulverkaffe. Likevel vil vi alltid huske ham for kreativiteten og humoren hans. Til stor glede for oss andre i gruppen var det knapt et møte eller en dag uten at vi alle fikk oss en god latter etter en ubetalelig kommentar fra Karl Haakon. Kanskje ikke alltid til like store glede for dem som satt ved nabobordene … Det å lese kronikkene han skrev var også en sann fornøyelse. Han jobbet for ulike aviser og redaksjoner, og før kronikkene og innslagene hans kom på trykk hadde de som regel blitt gjennomlest og kommentert av flere av oss. Med sitt skeive blikk på nyhetene som han vrei og vendte på, var det bare å gi seg over. Interessene hans spendte vidt, og han traff oss på forskjellige arenaer. Noen delte interessen for fotball med ham. Karl Haakons levende beskrivelser av viktige situasjoner fra fotball-VM i USA kunne få hvem som helst til å tro at de hadde vært der selv. Andre av oss delte hans interesse for klassisk musikk. Karl Haakon var vel bevandret i musikkens verden og kunne gjerne komme med en innspilling av et verk som han mente ville falle i smak. Han delte også gleden over malerkunst og litteratur med oss.