Bjørg Vik har gjort det, Tove Nilsen har gjort det, Torborg Nedreaas, Johan Borgen, Lars Saabye Christensen, Espen Haavardsholm, Mirjam Kristensen og Espen Haavardsholm – alle har skrevet oppvekstskildringer. Og barndomshistorier er populære blant bokleserne. Er barndomsskildringen eksempel på navlebeskuende litteratur? Spørsmålet stilles gjerne av dem som er evig bekymret for at norske forfattere ikke er nok involvert i samfunnet, men sakte dreier rundt sin egen akse. «Politisk engasjert litteratur krever forfattere som oppsøker virkelighet og tar en politisk rolle i samfunnet. Er det en rolle vi overlater til utenlandske forfattere, mens norsk litteratur henfaller til distansert flinkhet, konsensus og kos?» spør forfatter Henrik Hovland under litteraturfestivalen på Lillehammer denne uka. Navlebeskuende er et ord som går igjen i kritikken av norsk samtidslitteratur. Men, som litteraturforsker og biografispesialist Philippe Lejeune sier det:«Som om navlen var et område uten interesse! Det er det opprinnelige såret»(«As if the navel was an area without interest! It is the original scar»)Kan hende barndomsskildringer er egnet til å kaste et blikk utover, på samfunnet?