I filmen «Der Untergang» fikk jødeutryddelsen lite oppmerksomhet. Den ble omtalt. Ettersom filmens handling kun utspiller seg i Berlin foråret 1945, var fraværet av jøder naturlig. I ydmykhet for seks millioner jøders undergang ble forbrytelsen nevnt på rulleteksten. Men hva med den kanskje halvannen million av romafolket som led samme skjebne? De hundre tusener homofile og utviklingshemmede? Denne utbredte fortielsen av de andre Holocaust-ofrene er en dårlig måte å bekjempe nazismen på. Det tilslører omfanget av nazistenes vanvittige menneskeforakt. I et program i den BBC-produserte serien om Auschwitz understreket et av intervjuobjektene at det ikke bare var jøder som ble internert i den leir det var snakk om. Likevel fortsatte den norske kommentatoren Christian Borch å omtale alle fangene som jøder. Hvordan opplevdes dette for de andre ofrene? På et minnesmerke ved den tidligere konsentrasjonsleiren Dachau står det på fem forskjellige språk: «Aldri mer». Der står også filosofen George Santyanas velkjente ord: «De som ikke husker fortiden, er dømt til å gjenoppleve den.»De andre Holocaust-ofrene glemmes også i Klassekampens artikkelserie om Hitlers røverstat. Spørsmålet var grovt sett om (støtten til) nazismen var kynisk pragmatisme eller vanvittig ideologi. Kun historieprofessor Einhart Lorenz nevner de handikappede. Lorenz har vi lest om før. Om ham skriver Jahn Otto Johansen i Aftenposten 3. mars 2004: «Det er trist og uforståelig når en humanist som historikeren Einhart Lorenz i sin meget viktige bok 'Veien mot Holocaust' bagatelliserer sigøynertragedien, ja, benekter at sigøynerne ble utsatt for folkemord.»I boka skriver Lorenz: «Det forelå ingen omfattende plan for systematisk tilintetgjøring av sigøynerne, men likevel ble mellom 220.000 og 500.000 av dem drept.» Ville Klassekampen henvendt seg til en ellers dyktig historiker som fornektet at Nazi-Tyskland ville utslette alle jøder?