Reproduksjon som begrep brukt om menneskelig forplantning (merkelig ord det også …) gir helt feilaktige assosiasjoner. Å reprodusere noe er å produsere det samme om igjen. Det lar seg imidlertid ikke gjøre når det gjelder mennesker, med mindre vi tenker på kloning. Ordet reproduksjon inngir et slags ubehag. I det siste har jeg overhørt flere personer i fruktbar alder bemerke i en slags eplekjekk tone at de er i gang med å reprodusere seg. Hva skal man si til slikt? Be dem slå opp i fremmedordboken? Det gir forestillinger om å kopiere seg selv, skaffe seg en hendig replikant. De fleste foreldre erfarer imidlertid at «resultatet» av den bråkjekke «reproduksjonen» er mildest talt uforutsigbart. Derav alle fortellingene, eventyrene osv om gjøkunger, byttinger og gud vet hvilke oppsiktsvekkende lykkelige eller forferdende overraskelser «avkom» kan by på.Jeg har en muligens uberettiget mistanke om at de eplejekke reproduksjonsproklamasjonene har sin opprinnelse i bestemte sosiale miljøer. Det er med sikkerhet det motsatte av «harry» – hva nå det måtte bety. La meg si at det særlig er kvinner – vel og merke forekommer dette også i vi-form: «vi reproduserer oss» – men altså stort sett kvinner, gjerne med høy utdanning, gjerne mennesker som ikke ønsker å framstå som konforme. Og hva er vel mer konvensjonelt for en fremadstormende kvinne enn å drive å «ønske seg barn», «stifte familie» eller lignende plattheter? Det er ikke det at de – altså kvinnene – ikke bedriver disse aktivitetene lenger. De velger bare andre ord, venter gjerne noe lenger med det hele enn tidligere og reduserer antall barn. En slik kvinne som bekjenner seg til reproduksjon, ville heller ikke i halvsøvne kalle sin, eh… mann for «gubben». Fri og bevare oss.