Behovet for pensjonsreform blir oftest begrunnet med at eldrebølgen vil føre til for store offentlige pensjonsutgifter. Og tallenes tale gir grunn til bekymring: I år 2000 var det 3,9 personer mellom 20 og 64 år per person over 65 år. I år 2050 ventes dette tallet å falle dramatisk: Da vil det bare være 2,2 personer til å spleise på pensjonen til en gammel. Ifølge Statistisk sentralbyrå vil utgiftene til folketrygden pluss tidligpensjonen AFP øke fra 71 milliarder i 2003 til 188 milliarder i 2050, dersom en beholder dagens folketrygd. Men i debattene kommer det sjelden fram hvor stor inntektsveksten kommer til å bli fram mot 2050, og den veksten er også formidabel. Statistisk sentralbyrå har beregnet at veksten i produktiviteten gir rom for at privat konsum kan fordobles i løpet av 25 år selv uten endring i pensjonssystemet. Pensjonsproblemet skyldes derfor ikke at det vil bli produsert for lite og at det ikke blir nok til å brødfø oss alle. Realøkonomisk er det ingen problemer. Det er hvordan verdiene av det som produseres skal deles mellom yrkesaktive og pensjonister som volder bekymring. Og fordelingen bestemmes av pensjonssystemet.