Thore Wiig Andersen har i Klassekampen 3. mai et ettertenksomt debattinnlegg hvor han stiller spørsmål ved tidsskriftet Demos kåring av de ti mest innflytelsesrike på den unge venstresida. Wiig Andersen sier seg enig i at vår liste representerer «aktuelle samfunnsdebattanter» som er markante skikkelser på venstresida. Likevel etterlyser han et større mangfold av premissleverandører og stiller spørsmålstegn ved hvor objektiv kåringa er, og utvalget som er gjort. Han har en mistanke om at lista er et uttrykk for «interne avveielser der ønsket om å gi gode venner på Internasjonalen ytterligere medieoppmerksomhet og 'hype' overstyrer objektive vurderinger.» Slike kåringer er ikke vitenskap, og enhver jury vil komme til forskjellig resultat. Vi har ikke forsøkt å komme med en uttømmende sosiologisk analyse av venstresida. Vi valgte å se på de nye radikale bevegelsene ved hjelp av et tabloid grep heller enn enda en artikkel, og ønsket å sette søkelyset på noen av de miljøene vi mener representerer noe kvalitativt nytt på venstresida. Dersom Wiig Andersen mener at lista er for snever, er kåringa imidlertid en glimrende anledning for å rette søkelyset mot miljøer han mener har innflytelse i de nye bevegelsene. Wiig Andersen viser til miljøbevegelsen, men mer for å etterlyse mangfold i seg selv – han argumenterer ikke for at miljøbevegelsen er en sentral del i det nye venstre. Kanskje er det slik at miljøbevegelsen er en viktig premissleverandør for venstresida, men at miljøbevegelsens representanter ikke er blant de mest markante på den nye venstresida. Det interessante spørsmålet Wiig Andersen stiller er om vår liste er et uttrykk for en mer generell tendens på venstresida, hvor han ser tegn til at skribenter og akademisk anlagte ideologer premieres på bekostning av aktivistene, hvor det blir «et skille mellom 'viktige' premissleverandører som skriver og diskuterer i de rette organer, og de mindre 'viktige' som aksjonerer.» Stud. theol. Andersen hevder dette kan føre til elitisme styrt av «en gjeng mennesker som har trådd skoa av seg på Blindern». Jeg kan være enig i at dette ikke er ønskelig, men vil Wiig Andersen virkelig hevde at det å organisere kampanjer mot seksuell trakassering, publisere gratis skolebøker på nettet, koordinere fredsdemonstrasjoner eller aksjonere mot reklamemateriell i skolen er å «diskutere i de rette organer?» Er det elitisme? Wiig Andersen lar seg nok blende av at flere på denne lista har spalteplass, ja to er faktisk journalister, og overser glatt det harde daglige arbeidet som ligger bak. Tålmodig jobbing i organisasjoner, sammenslutninger og nettverk på venstresida, med møter på kveldstid både tre og fire kvelder i uka er ikke ukjent for de fleste utkårede. Og det er dette arbeidet, gjerne kombinert med evnen til å bli hørt, som vi har tatt hensyn til da lista ble laget. Jeg ønsker meg, som Wiig Andersen, en minst mulig «elitistisk» venstreside, men i kampen mot nyliberalismen skal vi være forsiktige med å møte alle som utmerker seg på venstresida med en Ketil Moslett-pekefinger og krav om måtehold i mediebildet. Jeg ønsker meg flere oppslag i mediene, flere kronikker og flere bøker fra den unge venstresida. Christian Samuelsen er en av to redaktører i tidsskriftet Demo