Ole Jørgen Anfindsen støtter i Klassekampen 26. april Walid al-Kubaisis utsagn om at det er svært begrenset hva det er mulig å oppnå i dialog med islamister og fundamentalister. Min erfaring er annerledes. Gjennom min tid i Pakistan og Afghanistan har jeg opplevd store forskjeller mellom folk som soknet til ulike fundamentalistpartier. Noen av dem er i dag blant mine gode venner, mens en del ledere bruker religionen i sitt makt- og krigsspill. Jeg oppfatter at vi kan ha spennende debatter og være lydhøre for hverandres argumenter. Jeg tror også det er viktig å drøfte hvorfor islamistiske bevegelser får vind i seilene. En av flere faktorer er det mange opplever som en dobbeltmoral fra de mektiges side; som når Israel får slippe FN-sanksjoner mens Irak har blødd i årevis, som når USA erklærer at de vil innføre menneskerettigheter og demokrati i Irak og Afghanistan, men selv krenker og dreper fanger og ellers støtter statsterror der de finner det opportunt. Vi kan ikke diskutere de nye religiøse bevegelsene uten å ta med dette globale perspektivet, og vi bør heller ikke undervurdere folks evne til å gjennomskue denne typen praksis.