Det siste tiåret har vi sett en eksplosiv bygging av fritidsboliger her i landet. For svært mange mennesker er hytta en viktig forutsetning for å oppleve naturglede, og for å kunne drive et aktivt friluftsliv. Nyere hyttetrender har imidlertid en langt mer urban karakter enn den tidligere enkle og nøkterne hytteturen. Denne nye trenden, som innebærer muligheter for shopping, kaféliv, underholdning, bruk av golf- og skianlegg med mer i umiddelbar nærhet til fritidsboligene, er i ferd med å gi hytteturismen et helt annet preg enn bare for et par tiår siden. Det foregår nå omfattende reguleringer av høyfjellsområder til fritidsbebyggelse og til næringsvirksomhet i randsonene til nasjonalparkene. Resultatet er etablering av private rekreasjonsbyer i unike høyfjellslandskap, uten en helhetlig regional eller nasjonal styring. Det er ingen tvil om at hytteturismen er en viktig basis for lokal næringsutvikling, sysselsetting og bosetting. Samtidig er forvaltningen av utmarka i dag mer eller mindre uten styring. Ifølge internasjonale beregninger (Lindberg 1999), har vi som et av verdens rikeste land en årlig innsats til nasjonalparkforvaltning på nivå med u-land. Det er stort press for næringsutvikling inne i nasjonalparkene uten at det foreløpig eksisterer en helhetlig forvaltning av disse. Tempoet i utbyggingssaker i randsonen til nasjonalparkene, i annen utmark, også i landskapsvernområder, har også økt betydelig. Dette resulterer i at lovverk og reguleringer fortolkes så aggressivt at det meste framstår som lovlig og mulig. Den svært forserte ubyggingstakten gir verken rom for konsekvensutredninger eller sårbarhetsanalyser. Samtidig som lokalsamfunnet er avhengige av eksterne investorer/utbyggere i større utbyggingssaker, mangler man ofte den kompetansen og de nødvendige ressursene som skal til for å stille krav, og å holde nødvendig kontroll med prosessene. De mest dynamiske faktorene i utbyggingssaker er ofte eksterne investorer med risikovillig kapital og «store visjoner», som alene eller sammen med ulike konstellasjoner av grunneiere, initierer kommunale planprosesser basert på investorenes egne ideer. Som eksempel kan vi nevne en reguleringssak i Vang kommune i Valdres, der et investeringsselskap sammen med grunneier reklamerte for og solgte 47 hyttetomter i et regulert vernefelt 1000 meter over havet på Fillefjell (innfallsport til Jotunheimen og Skarvheimen) med tufter, jernutvinningsanlegg og kullgroper fra 200-tallet, altså et område av nasjonal verneverdi. Straks etter salget frigjorde Vang kommune dette området til utbygging i sitt forslag til ny kommunedelplan. Stikk i strid med fylkesrådmannens anmodning overfor fylkestinget i Oppland, fremmet politikerne her ingen innsigelser. Nå har Riksantikvaren kommet med innsigelser til saken, som er sendt tilbake til Vang kommune for ny behandling. I forbindelse med St.meld. 21 (2004-2005) «Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets tilstand», uttalte statsråd Hareide blant annet at hyttebyggingen må bli mer miljø- og naturvennlig, og at det er for mange eksempler på at hytteområder fører til inngrep i sårbare natur- og kulturmiljøer. Dette er Vang-saken et tydelig eksempel på. Klargjøring av tomter til fritidsboliger med vinterbrøytet adkomst, full infrastruktur, vann, avløp, strøm, og gatelys inne i feltene innebærer i de fleste tilfeller så omfattende inngrep, at landskapets opprinnelige karakter endres betydelig. For å etablere ny infrastruktur før byggestart, destrueres den opprinnelige fjellnaturen, som så konstrueres på nytt etter den rette linjes regime. I dette konstruerte terrenget plasseres så de nye fritidsboligene. Det nye landskapet, som i fjellterreng selvsagt oftest ligger i skråninger, terrasseres, skjæres og planeres. Resultatet er en landskapsuniformering, der de nye «naturmiljøene» framstår som villastrøk eller et hvilket som helst forstadsmiljø. De irreversible inngrepene har for alltid utslettet de ulike naturmiljøenes særegne karakter, der dynamikk og kontraster tidligere preget landskapsformene. Bebyggelse i randsonen til storslått høyfjellsnatur, bidrar til banalisering og forflatning av det opprinnelige terrenget. Nyetableringen finner sted i naturmiljøer som man hittil har heller begrenset erfaring med som utbygger. I denne sammenhengen kan det ikke være tvil om at nytenkning og planfaglige hensyn til estetikk og landskapsbilde settes til side.