Nå har jeg meldt meg ut. Der også. Gikk på nettet og gjorde det tvert. Kutta enda en forbindelseslinje med omverden. Å, jada – den også nå. Jeg var så dum at jeg innbilte meg at det dreide seg om det som står – om litteratur. Om menneskets iboende urgamle trang til hva det nå er som får oss til å glede oss over å sette sammen ord som andre har glede av å lese. Jeg skulle til å skrive «finner verdt å» og ikke «har glede av». Men «verdt» fører feil av sted. Fører inn i en blindgate og blir til «villig til å betale for». Da er vitsen, min vits, borte. Kjøpt glede er sånn som gledespikene sto for. Delt glede blir sjeldnere og sjeldnere. Snart er vi alle gledespiker og -gutter for hverandre. Var det meningen? Derfor er det at jeg kutta enda en forbindelseslinje med omverden. Nå er det ikke mange igjen. Snart er jeg helt isolert fra offentligheten. Det lille som er igjen av den. For den skrumper og skrumper. Det private rommet vokser, mens fellesrommet snart er ingenting. Selskapene eier verden. Demokratiet og folkeviljen er en gammel forestilling, en drøm som snart er gått ut på dato. Det er bare et tidsspørsmål når et investeringsselskap drifter det norske fellesskapet, der færre og færre deltar. Og hvorfor skulle de? Hvilke fordeler har de av det, privat mener jeg? Hvis de tenker over det? Og ingen er så dumme at de vil noe for noen andre enn seg selv, vel? Og de som uttaler seg på tv har da i det minste stortingslønn. Bare markedet og fortjenesten gjelder.