Våren har kommet til landet og nordmenn og -kvinner vikler seg ut av tunge klær, og fram fra vinterhammen dukker de opp: Tatoveringer og piercinger i alle størrelser og farger, på de merkeligste og hemmeligste steder, eller kanskje ikke så merkelige likevel? I boka «Den ville kroppen. Tatovering, piercing og smerteritualer i dag» forteller religionshistorikeren Siv Ellen Kraft at denne typen kroppssymbolikk ikke bare handler om våre ønsker om å være kule, vakre og attraktive. De som tatoverer eller piercer seg legger også noe høyst personlig, symbolsk og dypt alvorlig i denne formen for kroppsmerking. Mange ser det også som et uttrykk for noe som er ekte og opprinnelig, noe som ikke bare er overflatisk, flyktig og kommersielt. Og når plasseringen ikke er så merkelig likevel, så er det fordi vi velger steder som framhever vår femininet eller maskulinitet. Kvinnene har tatoveringene på rygg, skulder (i bh-stropphøyde), bryst, rumpe, ankel, håndledd og nedre del av korsryggen, og piercing i navlen er det nesten bare kvinner som har. De maskuline tatoveringene er derimot plassert på overarmen, brystet eller låret, steder der musklene forhåpentlig buler mest ut.