Oslo by er i ferd med å bli noe så merkelig som vakker. Det var den ikke i 70-årene. Men siden den gang har Grunnlinjen sørget for å føre biltrafikken vekk fra Rådhusplassen, og Aker Brygge har åpnet byen mot fjorden. Forvandlingen fra det nedlagte Akers Mek. til et kafé-eldorado for byens befolkning, har vakt internasjonal oppsikt. Til og med gamle københavnere kommer nå til Oslo, nyter vår by og synes det er deilig å være dansk i Norge. Ikke nok med det. Her stelles og her pyntes til 100-års jubileet for Norge som selvstendig nasjon. Det er virksomhet overalt. Museer både i og utenfor hovedstaden settes i stand. I Slottsparken denne våren var man vitne til noen krokusbed av rent kunstneriske dimensjoner. Store bed i hvitt, blått og gult og nydelige mellomfarger, lyste på slottsbakken formet som gigantiske stjerneskudd. På Karl Johan settes nye stener. Vår paradegate vil snart fremstå slik den engang gjorde, da den ble anlagt i 1850-årene – med bredt trottoir og smal gate – under navnet Slottsveien. Ikke nok med det. Overalt i byen pusses gårder opp. Bare på Majorstuen har vel omtrent annenhver gård blitt renovert i løpet av de siste ti årene. Det er en fryd å se. Den ene gamle bygningen etter den andre skinner med sin fordums prakt fra 1890-årene. Folk i Oslo blar tydeligvis opp millioner av kroner fra sine private lommebøker for å forskjønne sin by. Herlig, herlig, alt sammen. Det er så man blir rent glad i byen sin igjen. Men hva ser man når man går på gaten? Hva ser man på fortauet når man skal vandre en tur i byen denne jubileumsvåren? Søppel! Det er søppel overalt. Det er papir, tyggegummirester, pølsepapir, servietter, sigarettsneiper, plastflak, små tuber, ispinner, og ubestemmelige rester av forsøplende gjenstander over og under en lav sko. Hva er dette? Hva nytter det å pusse opp en by, når den ustanselig forsøples? I dag vandret jeg de fem kvartalene fra Åsaveien til Bogstadveien og telte 500 forsøplende elementer. Det betyr: For hvert skritt en osloborger tar, vandrer hun (eller han) i avfall.