«Heh-heh-heh». Latteren sitter alltid løst når USAs forsvarsminister Donald Rumsfeld skal oppdatere pressen om situasjonen i Irak. Han er på fornavn med journalistene, slår av en vits. Snart begynner munnen til Rumsfeld å bevege seg, hendene går opp, bort, og ned, lager en firkant, som han peker på med begge pekefingrene sine. Når han snakker om opprøret i Irak, forklarer han at «det går ned, og opp et hakk, så går det ned, og så opp igjen, og akkurat nå er det nede igjen, med en ørliten økning i det siste», mens pekefingrene går opp og ned. Pressen noterer. Når en kvinnelig journalist til slutt spør: «Så...Vinner vi?», ser general Richard Myers og Rumsfeld forfjamset på henne. Selvfølgelig vinner vi. «Uansett hvilken indikator du ser på, er trenden at de går opp,» svarer Myers. «Så vi er definitivt i ferd med å vinne». Javel. Er det fordi de «definitivt er i ferd med å vinne» at president Bush trenger ytterligere 81,9 milliarder dollar i krigen mot terror, til våpen, ammunisjon, og annet utstyr? «Send meg regningen raskt», oppfordret han Kongressen. Det gjorde de. Er det også fordi de er i ferd med å vinne at USAs kommando for spesialoperasjoner skal utvide sine styrker med 23.000 i løpet av de fire neste årene? Spesialstyrkene utfører ifølge militære talsmenn «uvurderlige» oppgaver i land som Irak, og tar ledelsen i nesten «alle aspekter ved krigen mot terror». Men det er irakerne selv som skal bekjempe opprøret, ikke amerikanerne. Det har ifølge myndighetene blitt trent opp 150.000 irakiske sikkerhetsstyrker, men de rammes nesten hver dag i blodige angrep.«Opprørerne har ingen plan,» sa Rumsfeld tirsdag. I så fall har opprørerne klart seg lenge uten en plan. Den tidligere FN-inspektøren Scott Ritter hevdet allerede i november 2003 at han under sine inspeksjoner i Irak ikke fant masseødeleggelsesvåpen, men at han derimot fant detaljerte instruksjoner for hvordan man skal lage såkalte «Improvised Explosive Devices», eller IEDs, som i dag detoneres daglig i Irak. Det er nettopp bruken av slike bomber har gjort hele Irak til en arena for «anonyme bakholdsangrep», ifølge Ritter.