Livet är underbart, allting är möjligt, jag vet inte om jag klarar av det här, skriver Lukas Moodysson (svensk poet og regissør, f. 1969) i diktet «Vad gör jag här» og Bloom tenker sitt (jaja, Bloom tenker jo alltid sitt), og denne gangen tenker han på ei reise, Bloom skal nemlig ut å reise og det er det han tenker på, fordi det er ei gammel reise, altså: lenge planlagt, men også, og selvfølgelig, helt ny. Forstatt på tanke og preikeplanet, men der har den eksistert så lenge nå at når det endelig nærmer seg avreise, tenker Bloom at det er som om jeg skal dra tilbake til et sted jeg aldri har vært. På pulten ligger: brosjyrer, guider, utskrifter, fotos, pass, billetter, the works. Bloom vet hvor han skal skifte tog. Vet når båten går fra kai. Vet når den er framme. Vet hva han vil spise og drikke. Vet hva han kommer til å savne. Vet hvor han vil overnatte. Vet hva han skal få se som han ikke har sett før. Vet hvilket språk. Vet hvilken velkomst. Vet når han skal snu og gjøre vendereis. Vet hvem han skal sende postkort til. Ringe til. Og så videre. Det er som å dra tilbake, tenker han.