Medgangssupportere får aldri sympati. Jeg får hatbrev. Og motinnlegg fra oppriktig irriterte lesere av denne spalten. Skjønner godt om Klassekampen vurderer å gi meg sparken. Men irritasjon kan være en god lesermotivasjon. Og selv fotballsupporter Anders Lundell, som lørdag var dypt provosert over min inkompetanse, kommer til å fortsette å lese denne teksten. Jeg svarer med å takke for informasjonen: Det er Lyn som står for den elendige pulverkaffen og lunka Bon Aqua på Ullevål. Man skal ikke rette finger for feil lag. Min langfinger går til Lyn for dårlig traktering. Denne gang sutrer jeg ikke. Når kampen går av stabelen, sitter jeg på Gardermoen, uten at champagneflasken knuser mot skutesiden. Fortsatt langt unna VIP-tribunen. Lørdag var jeg fortvilet fordi det ikke gikk noen kamp på Ullevål mandag, og jeg skulle være i Danmark søndag kveld. Jeg sitter på pauserommet og lurer på hva jeg skal gjøre for å dekke spalten. En ny reportasje fra en flyplass er for drøyt. Jeg snakker med en kollega som nevner at hun ikke riktig forstår hvordan sin elleveårige sønn Luka kan hate et annet lag så intenst. «Sport skal liksom være vennskap.» Han er Vålerenga-supporter og hater Lyn. Kanskje han vil dekke kampen for meg? Jeg betaler billettene, han noterer. Jeg ringer mandag kveld og intervjuer: Luka har skaffet seg gode plasser midt på langsiden, med Start-supporterne til høyre og Lyn-fansen rett overfor. Over meg, sier han, henger det noen småunger og roper «Heia Lyn», «Bu med Start!» og «Kårner er mål!» Så var det noen som kasta smågodter på dem, sånne små harde vingummigodterier. Da ropte de: «Han der med capsen prøvde å kaste godteri på oss.»Start-spillerne kommer tidlig ut på matta, men står nesten stille, sier han, mens Lyn-spillerne kommer ut og jogger rundt. Rett før kampen får Stefan Gislason og Kevin Larsen pris for beste spiller i forrige kamp. De får gavekort og blomster fra Hadeland Glassverk. Noen unggutter bærer av «et tøystykke med 'Tippeligaen'», og spillet kommer i gang. Jeg ser det for meg.