Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Kunstnere knebles

Rolf Aamot

Ved opprettelsen av Nasjonalgalleriet og senere Museet for samtidskunst var norske kunstnere aktivt med i diskusjonen omkring museenes profil og oppgaver, og de besatte naturlig nok flere plasser i styrene og innkjøpskomiteene. I dag er det store flertallet av kunstnere stagget til taushet gjennom den brytning og endring som nå pågår. Fagorganisasjonen Norske Billedkunstnere blir ikke hørt, og de er satt utenfor styrerommet til Nasjonalmuseet. De deltar heller ikke i illusjonen av en innkjøpskomité. Dersom noen ønsker å holde brysomme kunstnere borte, har utestengningen fra museets styrerom fungert perfekt.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Romanifolkets minnedag

Dr. philos. Michal Rachel Suissa

I ti år etter Holocaust, mens lukten av brente jøder og sigøynere fortsatt hang i luften, fortsatte man i Norge og andre europeiske land å forfølge romanifolket, blant dem også taterne. I likhet med jødene hadde også romanifolket hatt rollen som syndebukker i Europa. Den sosialdemokratiske norske staten, godt hjulpet av Kirken, iverksatte tiltak mot de av romanifolket som hadde overlevd Holocaust i den hensikt å «integrere dem i samfunnet». I utgangspunktet var det antakelig mer i uforstand enn i ondskap, men denne politikken ledet til umenneskelige overgrep og dokumenterte grusomheter mot dem, til så sent som på 1980-tallet. Det er fortsatt noen av dem som med tvang ble skilt fra sine familier, som ble sterilisert eller utsatt for lobotomi, eller begge deler, som lever blant oss i dag. Litt har blitt sagt og innrømmet fra Stortinget og regjeringen om den umenneskelige måten romanifolket og taterne har blitt behandlet på, men i praksis har det skjedd få seriøse tiltak for faktisk å hjelpe dem til et verdig liv i samfunnet. De sitter igjen som et maktesløst og såret folk med minnene om sosiale og fysiske overgrep og urettferdighet.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Psykiatri og selvmord

Vally Vegge

I Klassekampen 19. april har pedagog Erlend Rinke Bangstad en kommentar til min kronikk 2. mars hvor han hopper bukk over det sosiologiske materialet jeg bygger på, som belyser selvmordsproblematikken fra en ny synsvinkel. Han forundrer seg, merkverdig nok, ikke over at «adekvat psykiatrisk behandling» har en mye høyere selvmordsrate enn selvmordsraten i befolkningen – som inkluderer populasjonen med «betydelig forhøyet selvmordsfare». Jeg påstår selvfølgelig ikke at selvmordsforsøk eller selvmord ikke også skjer utenfor psykiatrien – og før hjelp søkes, men stiller spørsmål ved en psykiatrisk behandlingsstrategi som virker mer selvmordsfremmende enn motsatt. Jeg antydet derfor en prøving av andre hypoteser enn at psykiske lidelser – i seg selv – skal være en hyppig årsak til selvmord. Den stabile selvmordsraten gjennom 25 år i Norge tyder ikke på det. Når det gjelder (antatte) selvmord, både innen og utenfor psykiatrien, så må det alltid etterforskes hvorvidt dødsfallet var et selvmord og ikke en ulykke eller et drap (uaktsomt, forsettlig eller overlagt). Når dette ikke gjøres kan man ikke vite om dødsfallet skyldes selvmord eller ikke. Dette er ikke «å kriminalisere ikke navngitte personer», men en påpekning av et elementært forhold i forbindelse med ethvert (slikt) dødsfall. Psykiatriske behandlingsinstitusjoner og det «psykiske helsevernet» er pålagt det ansvar å forhindre (ethvert) dødsfall – og helsemyndighetene er pålagt en plikt til å granske alle (slike) dødsfall. Så hvorfor granskes ikke de psykiatrirelaterte selvmord?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn