I Klassekampen 19. april har pedagog Erlend Rinke Bangstad en kommentar til min kronikk 2. mars hvor han hopper bukk over det sosiologiske materialet jeg bygger på, som belyser selvmordsproblematikken fra en ny synsvinkel. Han forundrer seg, merkverdig nok, ikke over at «adekvat psykiatrisk behandling» har en mye høyere selvmordsrate enn selvmordsraten i befolkningen – som inkluderer populasjonen med «betydelig forhøyet selvmordsfare». Jeg påstår selvfølgelig ikke at selvmordsforsøk eller selvmord ikke også skjer utenfor psykiatrien – og før hjelp søkes, men stiller spørsmål ved en psykiatrisk behandlingsstrategi som virker mer selvmordsfremmende enn motsatt. Jeg antydet derfor en prøving av andre hypoteser enn at psykiske lidelser – i seg selv – skal være en hyppig årsak til selvmord. Den stabile selvmordsraten gjennom 25 år i Norge tyder ikke på det. Når det gjelder (antatte) selvmord, både innen og utenfor psykiatrien, så må det alltid etterforskes hvorvidt dødsfallet var et selvmord og ikke en ulykke eller et drap (uaktsomt, forsettlig eller overlagt). Når dette ikke gjøres kan man ikke vite om dødsfallet skyldes selvmord eller ikke. Dette er ikke «å kriminalisere ikke navngitte personer», men en påpekning av et elementært forhold i forbindelse med ethvert (slikt) dødsfall. Psykiatriske behandlingsinstitusjoner og det «psykiske helsevernet» er pålagt det ansvar å forhindre (ethvert) dødsfall – og helsemyndighetene er pålagt en plikt til å granske alle (slike) dødsfall. Så hvorfor granskes ikke de psykiatrirelaterte selvmord?