Vi dro på biltur, mor og jeg. Det var søndag og vi befant oss på landet. «Hvorfor tror du denne lykkepilla fører til at så mange unge tar selvmord?» spurte mor etter en lang prat om Tromsø, ferier, fetter Kristian og så videre. Selv ser jeg på meg selv som et pratsomt menneske, sjenert til tider, likevel pratsom. Om noen spør meg litt filosofiske spørsmål kan jeg tolke til høyre og venstre, opp og ned om jeg får lov. Jeg diskuterer ivrig og avbryter ikke sjeldent for å presse inn tanken som plutselig faller meg inn. Men da mor spurte meg hadde jeg bare en liten fjert i forhold til gassmagen jeg vanligvis bærer på. «Jeg vet ikke …»Det skal nok mer vitenskapelig kunnskap til for å kunne forstå lykkepilla enn bare iver og selvinnbilt menneskeinnsikt. Men som ungdom, midt imellom alt, boende hjemme, uten kjæreste, et lite lån, ingen utdannelse, mange småjobber, 1000 interesser og drømmer, kan jeg godt ha tanker om hvorfor ungdom i det hele tatt går på lykkepilla. I hvert fall for de i min eller lignende situasjoner. For å være ungdom er ikke nødvendigvis en lett sak. Ikke å være 50 i overgangsalderen heller, eller slitne småbarnsforeldre, men å være ungdom, der jeg er, er vanskelig.