Sportsjournalister er verdens mest utskjelte yrke, og med rette. Og det er maaange der ute som vet bedre. Etter forrige ukes elendige tekst fra Værnes fikk jeg mye kjeft. I en epost får jeg vite at jeg lever i den «villfarelse om at sportsjournalister sitter på VIP-en og får gratis champagne». Ja, i grunn. Jeg forventer ikke akkurat champagne, men i hvert fall gratis drikke og bedre seter, noe godt å spise og den beste utsikten til kampen. Informasjonen fra en kollega om at sportsjournalister bare får kjeks og kaffe skuffer dypt. Jeg får også et tips om at en god sportsjournalist er tidlig ute, minst halvannen time før start, og går rundt i området rundt garderoben. Og: «Om du lurer på noe om motstanderen, evt. det laget du har minst peil på: Sett deg nær lokalreporteren til motstanderen.»Da gjør jeg som jeg blir bedt om og blander meg med publikum. Jeg tar kollektivt opp til Ullevål og kjøper en billett til kr. 165,-, til «VG øvre», som det heter på billettsalgspråket. Jeg leter etter inngang 14 og går forbi flere røde og grønne løpere, der servile slips tar imot de Veldig Importne Personene. Jeg finner både fram og ut at VG er de dårligste plassene i svingen, rett over motstanderens supportere. Det passer bra. Jeg trives blant folket: «Blod er tykkere enn vann, heia Brann.» Jeg sitter midt i mengden med god utsikt til de polstrede VIP-plassene. Jeg skimter stearinlys og bord innenfor glassveggene. Fra der de færreste klapper og buer. Kampen åpner med at speakeren forteller om at en sponsor gir en klokke og 10.000 kroner til en spiller, og at en sportsbutikk har sponset dagens matchball. «Og bringer den trygt fram til oss på Ullevål i dag!» Det er som å være på Martnan på Gjøvik. Men det er heldigvis fotball, og det blåses i fløyta. Kampen bølger og supporterne brøler. Jeg er i medgang og heia på Vålerenga – helt til jeg går for å kjøpe noe å drikke: «En kaffe! Har dere Farris?». «Vi har Bon-Aqua.» Ja vel, korrupsjon på drikkevarene også her. Hva annet kunne man regne med når det står Coca-Cola over hele søndre sving. I sponsoravtalen står det sikkert at Ullevål eller Vålerenga forplikter seg til kun å selge Colas produkter. Og så klager man på at Tine skviser Synnøve ut av butikken. Så sier mannen bak disken «Tretti kroner.» ? Lunka vann og pulverkaffe til 30 spenn? Jeg skjønner at vi lever i et klassesamfunn, og at det er de laveste som skal betale for de høyestes gratis mat og plasser. Men et sted må grensen gå. Varer for ca 1,50,- selges for 30,-. Det er et påslag på nesten 2000 prosent, og i tillegg er kvaliteten elendig. Lunka glommavann og pulverkaffe fra en klubb som sier de hater bønder. Hvis Vålerenga mener noe som helst, må de se å lære seg å trakte kaffe, sette drikken i kjøleskapet og vise Cola fingeren. I pausen kommer Reklame-Lars. Tre ungdommer konkurrerer om å sparke ned noen kjegler. Eikanger messer som en auksjonarius; «du-har-vunnet-en-sony-erikson-k500i-er-du glaaad!» «Si noe til klanen! He-he, nei ikke det!». Etter fem røyk og Djuice ute av syne, blir det bedre. Dommeren var partisk til Brann, jeg buer med, og tilskuerne synger utrolig underholdende. Han Kvisvik er god, men det er Berre også. Som en god medgangssupporter heier jeg med flertallet og det vinnende laget: Ut med dommeren og Bon-Aqua. Runar Døving er forbruksforsker. Han skriver fra sidelinja i Klassekampen hver onsdag så lenge eliteserien i fotball pågår.