Hvis det var min beslutning, og en gravid tenåringsjente kom til meg med en mage på åtte måneder og fortalte at hun var blitt voldtatt, ikke hadde orket å fortelle det til noen og nå ville ta abort, ville jeg nok sagt: Dessverre jenta mi det går ikke, det har gått altfor lang tid. Poenget illustrerer at morens sosiale forhold – uansett hvor vanskelige de måtte være – ikke kan være avgjørende i et så viktig spørsmål. Et eller annet sted mellom befruktning og fødsel går det en grense hvor fosteret blir menneske og abort blir umulig. Men før denne grensen er nådd, kan abort være en løsning på et vanskelig svangerskap. Hvor går denne grensen? Når og hvordan får et menneske sin sjel, sitt menneskeverd? Det er like mange svar på dette, som det finnes forskjellige ideer om gud. Også innen kristendommen er det forskjellige teorier. I middelalderen var kreasjonismen favorisert: Gud skapte en ny sjel til hvert menneske han planla. Det er slik man må forstå pavens forbud mot kondom, ettersom den jo har til hensikt å hindre en sjel livets rett. Et annet syn forfektet av den tidlige kirkefaren Tertullian, er traduksjonismen. Han mente at Gud skapte sjelen til de første menneskene, og siden har den blitt overført i generasjonene via kroppen. Dette er også lutheranernes syn. I religioner der man tror på sjelevandring – der sjelen er mye eldre enn kroppen – oppfattes skapelsen av mennesket annerledes. I Kina er det vanlig å tenke seg at sjelen gradvis knytter seg til kroppen ettersom svangerskapet utvikles. Men den holder seg i nærheten av huset der den gravide bor, og det er mange forholdsregler som må tas for at man ikke skal skremme sjelen slik at den ombestemmer seg og kvinnen aborterer. Dette blir – av forskere i vår kristne kultur – tolket som en forestilling som skal forklare hvorfor spontanaborter forekommer. Men det er i realiteten også en gammel og gjennomtenkt teologisk løsning på spørsmålet om hvordan kropp og sjel henger sammen. I vårt sekulære samfunn er abortspørsmålet et krysningspunkt som viser problemene ved å leve med to parallelle verdensbilder – religion og vitenskap – som ikke kan ha noe med hverandre å gjøre. Biologien forholder seg ikke til sjelen, mens menneskerettighetene ikke handler om biologi. Når er et foster så utviklet at det må omfattes av menneskerettigheter? Eller, når har sjelen festet seg til kroppen?